[infobox]

Dette intervjuet ble opprinnelig gjort for Romsdals Budstikke. Denne teksten inneholder alt som ikke kom med i RBs artikkel og gjengis med tillatelse fra RB. I del to får vi et intervju med Tommy Mars. Tekst og foto: Hogne Bø Pettersen[/infobox]

Gjesper.

– Du får unnskylde meg at jeg gjesper inne i mellom, sier Arthur Barrow, mens han kveler en gjesp.
Vi har akkurat satt oss ned på en uteterrasse på Thon Opera Hotel i Bjørvika. – Jeg har reist fra Los Angeles, og det har tatt over et døgn, så jeg er mildt sagt litt jetlagget. Jeg pleide å like reisingen, men etter 9/11 har det blitt et helvete.

Barrows er ikke sliten ut, men man ser at han er musiker. Det grå håret er gredd bak i en liten hestehale, han har det typiske tilårskomne ansiktet til en herdet musiker, og når han snakker er alt krydret med anekdoter om opplevelser han har att rundt det vi snakker om.

Oslo viser seg fra sin beste side, denne torsdagen. Det er en fantastisk varm sommerdag, og vi sitter og ser ned på operaen og enden av Oslofjorden. – What a beautiful place, sier Barrow. Han har vært i Norge før. Hele tre ganger med Frank Zappa, som han jobbet med fra 1978 til 1988, men de siste seks årene kun som studiomusiker. For Barrow ble lei av all reisingen.

– I tillegg til at det er et slit, så sitter jeg bare og bekymrer meg. «Rekker vi det? Får jeg med meg gitaren om bord i flyet? Kommer bagasjen min fram?» Når det gjelder det sistnevnte, så mistet selvsagt flyselskapet bagasjen min på turen til Norge. Jeg er glad jeg ikke tok med meg min egen bass og gitar, men skal låne her i Norge. Jeg tok kun med meg effektboksen, og det som håndbagasje.

Barrow har bare en pitstop i Oslo før han skal til Molde for å spille bass og gitar under framføringen av eventyr-eposet Willy Nickerson’s Egg. Prosjektet kom i stand da Jon Larsen, kapellmester i Hot Club de Norvege, ville sette musikk til et eventyr om pinnsvinet Willy. Historien handler om Willys reise fra gatemusikktilværelse på Karl Johan, til suksess, disputter, jazzpoliti og andre av musikkbransjens viddeverdigheter. Terje Strømdahl er forteller, og i tillegg er Zappa-musiker Tommy Mars, Arild Andersen, Rob Waring og Håkon Mjåset Johansen med.

Stykket skal framføres tre ganger i Alexandrakjelleren under jazzen: mandag, tirsdag og onsdag.

Barrow tok sin musikalske utdanning ved universitetet i Nord-Texas, hvor han ble ferdig i 1975. Han er multiinstrumentalist, men i studietiden lekte han seg med skolens Moog-synther. – De hadde et fantastisk anlegg, med en rekke av datidens beste synther. Ingen har vel egentlig laget bedre synther den dag i dag, er Barrows mening.

Synth-interessen førte til at han etter å ha livnært seg som studiomusiker i årevis spilte synth på den siste platen til The Doors, American Prayer. – Dette var en plate som kom ut sju år etter Morrisons død, forklarer Barrow. – Den bestod av dikt som ble lest av Morrison, og så la bandet musikk oppå.

Barrow hadde i mange år sagt at han ville spille med Zappa, som han var storfan av. – Vennene mine lo nok av meg da jeg sa at en dag skulle jeg spille med ham, men… suprise, surprise. Det skjedde!

Det endte med at Barrow fikk ansvaret med å være arrangør for Frank Zappas Mothers of Invention. – Skjønt på den tiden var det ingen som refererte til oss som det. De fleste sa bare Mothers, eller Zappas band.

Frank Zappa var en kompleks person, ifølge Barrow. – Han var ikke enkel, og jeg tror ikke han hadde noen nære venner. Han bare jobbet. Hele tiden! Det er helt utrolig hvor mye musikk han egentlig lagde. Og selv om legenden hans er stor, så må vi huske på at han solgte egentlig ikke så mye plater. I hvert fall ikke om man sammenligner med Fleetwood Mac, for eksempel.

Perioden Barrow jobbet med Zappa var nok den kommersielt mest suksessrike delen av Frank Zappas karriere. – Dette var tiden Joe’s Garage og Sheik Yerbouti kom ut.

Det var også mange kontroverser på denne tiden. Bobby Brown ble en kjempesuksess, men fikk massiv kritikk for å ha en kvinnediskriminerende tekst. Jewish Princess gjorde at flere jødiske lobbyistorganisasjoner reagerte kraftig.
Ifølge Barrow elsket Zappa dette. – Han likte oppmerksomheten og han var jo veldig politisk. Mottoet hans var at all publisitet er bra, så lenge de staver navnet ditt riktig. Og han selv mente at Jewish Princess ikke var anti-semittisk. «Jeg synger jo at jeg liker dem, for svarte, sa han.» He he.

Barrow avkrefter for øvrig legenden som sier at de en gang i Tyskland åpnet konserten med å spille Bobby Brown fjorten ganger på rad, til publikum sluttet å klappe. Dette skulle visstnok blitt etterfulgt av at Zappa sa: «Are you done? Now the real show can begin!» – Det skjedde aldri på noen av turneene jeg var med på, og jeg var i bandet på den tiden.

Frank Zappa er ikke den eneste legenden Barrow har jobbet med. Synth-legenden Giorgio Moroder er en annen. Moroder har av mange fått æren/skylden for disco. Om dette er sant, strides de lærde, men at han populariserte sjangeren er det liten tvil om. Som låtskriver og produsent for Donna Summer på «Love to love you baby,» og påfølgende discosuiter som fylte en hel LP-side, var suksessen gjort.

I de senere år har Moroder fått en slags renessanse, hvor band som Daft Punk og andre hyller ham både i låtform og i intervjuer.

– Giorgio var stikk motsatt av Frank, forteller Barrow. – Mens Frank ikke delegerte, men skulle legge seg bort i absolutt alt, var Giorgio veldig åpen. Han kunne sette seg ved synthene sine, komme opp med hooket til en ny låt, sitere et par tekststrofer for et refreng og så fikk vi musikere beskjed om å jobbe med det han hadde. I tillegg fikk en tekstforfatter beskjed om å lage en tekst rundt det Giorgio hadde sitert. Og så stakk han til lunsj.

En annen forskjell er på Zappa og Moroder var at Moroder var mangemillionær. – Så den lunsjen kunne gjerne være at han fløy, med sekretæren sin, til Paris i Concorde. Når han så kom tilbake ville han høre hva vi hadde kommet opp med. Og Giorgio var heller ikke politisk, slik som Zappa. Tekstene skulle ikke handle om noe som lignet en gang.
Da Barrow begynte å jobbe med Moroder hadde produsenten hatt en bølgedal i popularitet. – Du har sikkert hørt om discokrigen, hvor rockerne gjorde opprør og begynte å brenne discoplater. Disco sux, og alt det der. Så da fikk ikke Giorgio så mange oppdrag mer. Men så begynte han å jobbe med filmmusikk, og da fikk han stor suksess igjen. Hans comeback var nok «What a Feeling» fra Flashdance.

Barrow jobbet da sammen med Moroder på filmmusikk på filmer som Top Gun, Scarface, Neverending Story, Breakfast Club og en rekke andre storfilmer. – Giorgio vant hele tre Oscars i tillegg til å ha solgt millioner av plater. Jeg synes den renessansen han har nå er fullt fortjent, og jeg leste et sted at han skulle være DJ på et arrangement i Los Angeles nå i sommer. That’s crazy, ha ha!

En skulle tro at Zappa var anti-kommersiell med vilje, men ifølge Barrow hadde Zappa stor respekt for dyktige låtskrivere. – Jeg jobbet jo med Giorgio på platene hans, samtidig som jeg jobbet med Giorgio, og Frank hadde stor respekt for Giorgio.

Og dette får Barrow til å begynne med en anekdote om da Giorgio Moroder og Frank Zappa traff hverandre, hjemme hos Zappa. – Sony hadde akkurat kommet ut med en 24-spors digital mikser. Giorgio lurte på å kjøpe en, og jeg fortalte at Fank hadde investert i en. Denne ville Giorgio gjerne ha en demo på, så jeg snakket med Frank og avtalte at vi skulle komme hjem til ham for å få en demonstrasjon.

Moroder og Barrow kjørte til huset til Zappa og ble møtt av Zappas lydteknikker, som geleidet dem inn i studio. – Her ble vi sittende nesten tim e å vente, helt til Frank kom tuslende ned trappen. «Å, er dere her enda?» sa han. «Jeg trodde teknikeren min skulle gi dere en demo!» Sånn var Frank, ikke noe særlig sosial av seg, og hadde ikke noe mål om å menge seg med andre celebriteter.

Noe som drar Barrow inn i en ny anekdote. – En dag jeg var på vei til øving hørte jeg min gamle venn fra college, Christopher Cross på radioen. Han hadde akkurat slått gjennom med låten Ride Like the Wind. Da jeg kom i studio fortalte jeg Frank om denne knallbra låten jeg hadde hørt, og spilte den for ham på piano. «What a load of shit,» sa Frank, og på fem minutter skrev han en like fengende låt, basert på Ride Like the Wind. Dette ble til Franks låt Teen-age Wind.

Barrow fortalte historien til Christopher Cross som på sin side svarte: – Å nei, jeg håper han ikke gir den ut nå som jeg er på topp. Dette moret Zappa enormt. – Han lo høyt da jeg sa det, og mente det var latterlig av Cross å mene at han var på topp etter fem minutters berømmelse.

Noen måneder senere kom Frank Zappa vandrende inn i studio. Da hadde han endelig hørt Ride Like the Wind. – Han kom bort til meg og sa: «You were right, it is a bloody good song!»

Barrow har gjennom 90- og 2000-tallet jobbet med en rekke store artister. Både som musiker, komponist, arrangør og produsent. Og nå er det altså eventyret om Willie Nickerson’s egg det gjelder. Han innrømmer å ikke ha hørt om Moldejazz før, men er imponert over festivalens historie.

Han er spent på de tre framføringene de skal ha. – Jeg har kun hørt den engelske versjonen, hvor Tommy [Mars] er forteller. Så det blir litt vanskelig å vite hvor cuet mitt for å begynne å spille kommer, he he. Jeg får følge godt med på Jon [Larsen]. Men det blir jo spontant, akkurat slik som jazz skal være!

Previous post

Swedish Azz

Next post

Ja til harryfestival!

Hogne Pettersen

Hogne Pettersen

2 Comments

  1. Zappafan2
    14. juli 2014 at 12:08

    Så bra!