[infobox]

Dette intervjuet ble opprinnelig gjort for Romsdals Budstikke. Denne teksten inneholder alt som ikke kom med i RBs artikkel og gjengis med tillatelse fra RB.

 I del en fikk vi et intervju med Arthur Barrow. Tekst og foto: Hogne Bø Pettersen[/infobox]

Vi har akkurat avsluttet et intervju med Arthur Barrow når vi blir introdusert for Tommy Mars. Begge spilte med Frank Zappa fra 1977 til 1988. Mens Barrow er lavmælt er Mars langt mer artikulert og livlig. Solbrillene kommer aldri av, selv ikke inne i den mørke heisen på Thon Hotel Opera.

Mens vi sitter og nyter kveldssola på terrassen på hotellet setter han seg avslappet ned med et glass Farris. Men når samtalen kommer i gang lener han seg mye over bordet. Han er til tider intens, men likevel avmålt, og med flippskjegg og det tjukke håret dratt bak, ser han ut som en utgave av Geddy Lee i Rush.

Det er også tydelig at Mars er hip. Han omtaler seg selv ofte i tredje person, med både fornavn og etternavn. Han er faktisk så hip at han ikke bruker verken internett eller PC. Og keyboardene hans spiller skal helst være Hammond-orgel og analoge instrumenter fra 70-tallet, eller piano.

Etter å ha gjort ferdig studiene ved universitetet, hvor han lærte seg å spille et utall instrumenter, satset han på å bli profesjonell pianist. Dette avstedkom en rekke jobber hvor han gjorde alt fra å være kirkeorganist til pianoentertainer. – Det var der jeg oppdaget at jeg ikke hørte hjemme på en plass hvor jeg måtte etterkomme andres låtønsker. Derfor fikk jeg vanligvis sparken etter to uker på jobben, he he.

Journalisten undrer på om historien om pianobaren i Kojak, Alaska, er sann. – Ja, det er den, nikker Mars. – Jeg var pianist på en rullerende bar hvor jeg fikk juling av fulle russiske og japanske fiskere dersom jeg ikke klarte å spille obskur folkemusikk fra hjemlandene deres. Og spilte jeg feil ble det fik og deng. Det stod om livet, av og til.

Noen venner av Mars, Peter Wolf og Ed Mann, hadde på den tiden spilt med Frank Zappa noen år. Da Zappa ville ha inn en ekstra keyboardspiller anbefalte de Mars om å ta kontakt. Og for en audition det ble.

Zappa hadde allerede hatt mange på audition, men de fleste hadde blitt kastet ut etter bare å ha spilt et par noter. – Vi satte oss ned ved pianoet hans, og så ga han meg den ene utfordringen etter den andre. Vi spilte som gale, og han utfordret meg konstant. Dette foregikk i noen timer!

Zappa stoppet plutselig, ifølge Mars. – Han så meg rett inn i øynene, og sa: «Kan du synge?» Jeg bekreftet og forklarte at synging var en del av levebrødet mitt. «Så syng noe!» Jeg svarte at jeg bare kunne improvisere noe der og da. «Det er den beste ideen du har hatt i hele dag!» sa Frank da.

Og dermed sang Mars. – Jeg sang det som ramlet ned i hodet på meg, der og da. Jeg avsluttet med bzz-chirp-chirp-sangen fra Wizard of Oz. Frank var målløs, men sa til slutt: «Det der var det mest fantastiske jeg noensinne har hørt! Kan du gjenta det, slik at min kone får høre?»
Så Mars var inne, og begynte nå å spille med Zappa på turneer og plater de neste ti årene. – Han var krevende å jobbe for, men vi var et fantastisk band som spilte til tider helt sykt intrikat musikk, med plutselig stopp, avbrekk og «fillings» med merkelige partier. Men vi var flinke til å få enkle ting til å høres komplisert ut, det må nevnes, he he.

I 1988 var Mars blitt lei av den konstante turneringen og sa at han ville gjøre andre ting. Men da ringte Zappa om et talkshow. – Meningen var at han skulle ha et talkshow på amerikansk tv. Han skulle være programleder, og jeg skulle være hans Paul Shaefer. Men da dette plutselig ble til en turne i stedet, sa jeg nei.

De neste årene jobbet Mars med gitarlegenden Steve Vai. – Steve er litt lik Frank. Ikke musikalsk, men måten de jobber på. De var begge totalt fokusert på musikken sin, og fantastiske gitarister. Jeg spilte på debutplaten til Vai og turnerte mye med ham.

I 1995, to år etter Zappas død, satte Mars sammen The Band from Utopia med 10 andre musikere som har spilt med Frank Zappa. Dette ble gjort etter en forespørsel fra Jazz Open Festival i Stuttgart i Tyskland. De har senere gitt ut flere plater og turnerer med ujevne mellomrom, med skiftende besetning.

For en del år tilbake tok plutselig Jon Larsen fra Hot Club de Norvege kontakt, via Arthur Barrow, som er en slags agent for Mars siden sistnevnte ikke bruker internett. Dette avstedkom improvisasjonsgruppen Strange News from Mars.

Og da Larsen kom med historien om pinnsvinet Willie Nickerson, var det opprinnelig fordi han ville at Mars skulle være forteller på den engelske utgaven. – Jon liker fortellerstemmen min, men det endte opp med at vi skrev musikken sammen, og spilte den inn i Barrows studio.
Nå skal det hele framføres over tre kvelder på Alexandra-kjelleren under Moldejazz. – Jeg liker historien han har skrevet, sier Mars. – Den evige kampen mellom kunst og makt er fascinerende. Og jeg elsker Django-sounden i gitarspillingen til Jon. Jeg tror det kan bli noen magiske øyeblikk på disse konsertene!

Willie Nickersons egg har premiere i Alexandrakjelleren mandag 14. juli kl. 22. Stykket spilles også tirsdag 15. og onsdag 16. på samme sted, da kl. 17.

Previous post

20 år med jazzlogen

Next post

Kvinner på havets rand?

Hogne Pettersen

Hogne Pettersen