Frigjørende og inspirerende åpningskonsert

Elleve år etter deres første opptreden i Norge – på Nobelsprisseremonien for Nelson Mandela i 1993 – inntok de igjen scenen i vårt lille land. Ladysmith Black Mambazo fra Sør Afrika fikk sammen med Kristin Anbjørnsen ensemble æren av å holde årets åpningskonsert for Moldejazz.

Etter en kort introduksjon stiger (veldig uventet) Kjell Magne Bondevik på scenen for å introdusere artistene. Årets åpningskonsert preges av noen gjenommgående tema – lengsel etter frihet, håp, og forsoning, dessuten hedres nylig avdøde Nelson Mandela. Konserten feirer også både Norges grunnlovsjubileum og at det er 20 år siden Sør-Afrika hadde sitt første frie valg. Kort sagt, en symboltung affære.

Ladysmith Black Mambazo er Sør Afrikas mestselgende gruppe, og har eksistert i mer enn 50 år. Samarbeidet mellom Kristin og LBM begynte i 2010, hvor hun var med til townships og opptredde flere steder, det hele i regi av Rikskonsertene. Hun forteller med stor glede om turen til Sør Afrika, og gjør det klart at de to partene fant en “musikalsk gjenklang i hverandres uttrykk”. Ut fra samspillet på scenen kan dette vanskelig motsies. Andre artister har også følt en lignende kontakt med LBM – heriblandt Paul Simon som møtte dem i 1985, og ut fra møtet kom albumet Graceland. Det er komponert med stor inspirasjon og deltakelse fra LBM. Fra denne platen fremfører de sangen Homeless, og appelerer til publikum om at vi må være flinke til å ta vare på hele samfunnet. Kristin er en liten dame med en enormt kraftig stemme når hun tar i – deilig smårusten, men silkemyk når hun vil.

Vi får oppleve en interesant miks av stemmer og stiler, hvor de første seks sangene brukes til å introdusere alle artistene hver for seg, samt i symbiose med hverandre.  For meg skinner det komplekse historiske bakgrunnsbildet gjennom til enhver tid og selv om det vi hører mest av er lyrisk enkle sanger bærer de store budskap. Let us work and walk to freedom, we should take care of each other.

Det må forøvrig nevnes at stilen til LBMs opptreden er veldig engasjerende. Den kalles Cothoza Mfana, “gå sakte”, og kommer fra gruvearbeidere i Sør Afrika. Musikken og dansetrinnene var koreografert slik vaktene ved ikke skulle oppdage deres dansing – en tradisjon de brakte med seg videre og som er grunnlaget for dansen vi så på scenen i dag. De eskalerer og gir en akrobatisk oppvisning med blant annet høye spark, kråkerulling og grunntrinn fra linedance. De er ikke bare flinke sangere, men sanne underholdere og publikum rives med, latter og klapping er å høre om en annen.

Selve Ensembelet og deres musikalske evner kommer best frem i de tre siste sangene av settet; Tramping, Shine og Asambe Siyekhaya. De oppnår ett stort lydbilde som representerer alle følelsene i musikken.

Etter 13 sanger er det slutt. Artistene går av scenen, men publikum har ikke fått nok. Ved stor applaus og en fullstendig oppreist sal lokkes de tilbake på scenen hvor de slår til med 2 til sanger (Wasn’t that a wide river & Shosholoza). Personen på nabostolen peker ut at når koret danser skikkelig må selv lyskasterene på scenen nikke i takt med musikken. Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. De er så komfortable på scenen og stråler sangglede. Nok en gang står hele salen og klapper; en verdig åpning av årets Moldejazz.

Moldejazzen er i gang folkens, nyt det i fulle drag! I ordene til Bondevik, ha en god, men også meningsfylt musikkopplevelse.