Gulljazz: tåran te negerslavan

– De kan kalle det gulljazz så mye de vil, jeg kaller det for gammeljazz, jeg. Inger Åkvik slår opp et bredt og varmt smil og ler hjertelig mens et finmasket nett av rynker skrukker seg som kråketær rundt munnen og øynene i det sommerbrune, vakre ansiktet. I november blir hun 85 år og vi treffer henne på årets Gulljazz på Glomstua Omsorgsboliger.

– Ja, jeg liker den gamle, gode jazzen best, jeg kaller den for “tåran te negerslavan”, sier Inger. Hun sitter i det store teltet der det er rigget til med scene og servering av både kaker og vin og alt hva magen ellers måtte begjære.

Torgeir Dahl, som i disse festivaltider trolig sover med ordførerkjedet om halsen, måtte på kort varsel steppe inn som åpningstaler for en syk Knut Borge. Han har nettopp avliret seg noen hyggelige og velmente ord, kronet med et løfte om økt satsing på Gulljazzen neste år, og applausen har lagt seg. Jazzlogen er nettopp ferdig med sin bolk med gladjazz, ledsaget av spretne trinn fra sitt faste følge av underskjønne piker, og snart entrer Birgits husband podiet med jazzsvisker fra første halvdel av det forrige århundre. Kan det bli bedre! Her er det duket for både dans og allsang! Det er omlag 300 mennesker i teltet og rundt om på gårdsplassen – en eneste livsbejaende vrimmel av gamle og unge, beboere fra omsorgssenteret og andre hjelpetrengende, pårørende og gode hjelpere, rullestoler og rullatorer. Solen flommer over uteplassen, og mens Fire flates utsendte snakker med Inger letter noen fugler fra gressplenen og broderer seg inn i den solskimrende himmelduken med svarte sting.

Inger Åkvik er frisk, men ikke lenger så rask, det er først og fremst beina som krangler. Hun bor i en omsorgsbolig i nærheten, og tre dager i uken bruker hun dagsentertjenesten på Glomstua. I yngre år var hun en flittig gjest på jazzfestivalen, og nå er hun her for å gjenopplive gamle minner. Inger, som har jobbet i Televerket hele sitt liv, har to barn, fem barnebarn og ni oldebarn, og sier: Familien er viktigst av alt, særlig når man blir gammel. Selv om hun sikkert kunne ønske seg en svingom, blir det med tanken. – Beina kunne kanskje klart en vals, sier Inger og rynker pannen til en ribbevegg der tankene et øyeblikk tøyer ut.
– Men skal det danses, må det være swing, jeg liker ikke vals, sier hun med en latter.

Birgit Skogen, som er utdannet pianist, er arrangementets ildsjel og opphavskvinne. Uten henne, ingen Gulljazz. Hun forteller at hun helt siden 2003, da hun jobbet i Oslo, har arrangert “jazzfestival” for beboere på sykehjem.

– Min erfaring er at godt tilpasset musikk for eldre menensker åpner dører og finner veien hjem til de fleste vi spiller for, sier hun. Men Gulljazz ble det først i forbindelse med samarbeidet med festivalene i Oslo, Stavanger og Molde. Her i byen er årets Gulljazz den andre i rekken, i fjor var det Kirkebakken omsorgsboliger som var vertskap. Birgit er nøye med å fremheve Kavlifondets betydning. – Uten den økonomiske støtten derfra hadde dette tiltaket ikke vært mulig, sier hun, og spør retorisk: Hvorfor skal ikke de eldre ha det samme kulturtilbudet som andre?

På dagens Gulljazz spilte også Ytre Suløens Jass-Ensemble m/Tricia Bouteé og Artur Bleikens Jazzbeskjed. Etter Molde går turen til hovedstaden og Oslo Jazzfestival.