Moldejazz ved en skillevei?

Molde International Jazz Festival – alle festivalers mor; står den ved en skillevei? 

Det er intet unaturlig ved at det skjer endringer idet festivalen får ny sjef. Det handler om en naturlig dynamikk. Helt uavhengig av om den forrige sjefen har gjort en god jobb, må en ny leder stake ut sin egen kurs.

Det har Anders Eriksson gjort, til ros og kritikk – mest kritikk. Det har medført hva jeg vil karakterisere som en underliggende skepsis. I organisasjonen. Blant musikerne. Og ikke minst i media – og media er helt vesentlig. Utviklinga, den negative utviklinga, har skjedd over flere år. Men det er ingen grunn til å legge skjul på at det har vært et slags kvantesprang i år.

Rikspressen er nærmest ikke-tilstedeværende i Molde. Og det er noe helt nytt. For, la oss si, fem år siden – var Moldefestivalen et «må-dekkes»-tema i de største, nasjonale avishusene. Nå er det ikke slik. Tvert i mot. Nasjonal presse er i det store og hele borte. Mest oppsiktsvekkende er det selvfølgelig at Dagbladet – en av festivalens hovedsponsorer – ikke finner grunn til å dekke festivalen på redaksjonell plass.

Dette har naturlig nok sammenheng med den generelle økonomien i den norske medievirkeligheten. Men hele svaret kan umulig ligge der. Ville Dagbladet vært til stede, med reporter, om Keith Jarrett & Chick Corea & Stanley Clarke hadde stått på scenen? Sannsynligvis. Det er ikke like interessant å sende reportere for å dekke Honningbarna, Highasakite, Ylvis, Sivert Høyem, Bernhoft, Thomas Dybdahl … artister som spiller på alle andre pop- og rockfestivaler sommeren igjennom.

Men til værgudene må det være lov å si som så: Dere hadde seks dager å spre regnet på … Hvorfor valgte dere akkurat de to ettermiddagene det var utekonsert på Muséet? Om jeg hadde sittet på pengesekken i Moldejazz, ville jeg ha kommet opp og tatt dere i skole!

Et lite hjertesukk må likevel være tillatt, også her fra Fire Flate-redaksjonen. Vi har helt uten tvil den beste og bredeste dekninga av Moldejazz 2014 – men hvor mange lesere får fatt i oss? Internett og smarttelefoner er riktignok over menneskeheten, som en farsott. Men det betyr ikke at folk tar opp telefonen sin mange ganger om dagen for å sjekke www.fireflate.no. Dessverre. Og jeg må få lov å si det som er, når jeg rusler gjennom Storgata og møter folk av ymse slag og generasjoner som sier det omtrent slik: – Rønsen! Hvor i helvete er Fire Flate?!

I forberedelsene til årets festival har det festa seg et inntrykk av at «dette er det svakeste programmet i Molde på Gud veit hvor lang tid». Bildet er mer nyansert enn som så, men det må være ganske innlysende at Ladysmith Black Mambazo, Terry Lyne Carrington, Stefano Bollani, Ibrahim Maalouf og Tom Harrell ikke lever opp til forventningene om Moldejazz som en Stor Internasjonal Jazzfestival.

Men våre svenske venner har satt fyr på festivalen! Kustbandet, New Orleans-jazz til tretters og tversoversløyfe – glimrende. Sweedish Ass, som i moderne form tar fatt i, og dekonstruerer, hele den svenske jazz- og folketonetradisjonen – glimrende. Movits! – partygjengen som mikser rap, ska og jazz på et vis knapt noen andre har gjort det! Glimrende!

Men jeg tenker tilbake til ordfører Torgeir Dahls åpningstale, der han sa at «jazzen har gjort Molde til en mindre provinsiell by». Korrekt. Men blir den mindre provinsiell av å få besøk av et swing-hop-band fra Luleå som synger på göteborgsdialekt?

Har det likevel vært mye bra jazzmusikk å oppleve på denne festivalen? Så avgjort! Her i Fire Flate har man kunnet lese om nærmest euforisk opplevde konserter av artister som Snarky Puppy, Willy Nickersons Egg, Sjur Miljeteig, Kristin Asbjørnsen, Elephant9, Susanna og Ensemble neoN (makan til dildall med navnet!), og framfor alle – Ellen Andrea Wang. Molde 2014 er hennes definitive gjennombrudd, og lukrative festivaljobber for hennes trio venter neste sommer – over hele det europeiske kontinent. Tro meg. Festivalsjefen burde allerede nå sikre seg hennes signatur!

Årets Artist in Residence har gjort jobben sin til laud. Sidsel Endresen har levert det hun lovet å levere, og mer enn det. Om hun er «sær»? Mange vil nok mene det. Og det kan stilles spørsmål ved om en til de grader spesiell artist som Endresen er riktig valg som festivalens gjennomgangsfigur. Men dét er en innvending som på ingen måte kan rettes mot den musikeren som har fått dette ærefulle oppdrag. Gjennom hennes konserter, tror jeg mange publikummere har fått et åpent øre til det turbulente landskapet mellom jazz og samtidsmusikk.

Noe udelt positivt? Moldejazz er utvilsomt best på barnejazz! Og ikke bare det – nå er festivalen også best på eldrejazz! «Gulljazz» på sjukehjemmet har kommet for å bli – helt uavhengig av om Knut Borge brekker armen eller ei; god bedring, Knut!

Men er Moldejazz’ status som en Stor Internasjonal Jazzfestival trua – gjennom årets program? Så avgjort. Og det må ledelsen i Moldejazz innse.