Bjørnsonhuset tok nesten fyr da åpningskonserten med Fire! Orchestra ble sluppet løs på et forventningsfullt publikum. Vi fikk et fascinerende gjensyn med et storband i utvikling.

Mats Gustafsson, årets Artist in Residence og allerede generøst omtalt i denne avisa, kalte inn sitt mastodont-prosjekt Fire! Orchestra til å åpne Moldejazz. Her fremførte de verket Ritual. I teorien et storband, men i praksis noe helt annet enn man kan forvente av den etiketten – om man ikke har sett dem før, da.

Besetningen har tyngdepunktet i svensk frijazz, men med solide norske og danske innslag som Lotte Anker, Hild Sofie Tafjord og Mette Rasmussen. Prosjektet har sitt utspring i trioen Fire!, som består av Gustafsson, Johan Berthling og Andreas Werliin. Hvordan de vokste på seg så enormt forblir uklart, men forklaringen er ifølge hovedpersonen et nachspiel. Det er jo gjerne der gode idéer oppstår, men de blir sjelden realisert i slik grad som her.

Når så mange frilynte musikere skal samkjøres, må det såklart en viss struktur til. Både Ritual og Enter! består vekselvis av streite, vagt melodiske partier og rene improviserte seksjoner. Melodiske partier bygges opp til ekstatiske høyder rundt relativt enkle riff (som regel messingbaserte), og involverer mer eller mindre fullt band. I de improviserte seksjonene blir forskjellige instrumenter satt opp mot hverandre, før Mats loser dem tilbake i folden.

Men noen ganger må man jo dirigere litt. Foto: Andreas Jørgensen.

Men noen ganger må man jo dirigere litt. Foto: Camilla Ivarjord Røsbak.

Orkesteret har tydeligvis mestret denne formen bedre over tid. Ritual fungerer for meg bedre enn Enter!, som i livesammenheng fikk litt for mye preg av en sjekkpunktliste der alle skulle få en snutt, og Gustafsson veivet folk rundt som en annen dirigent. I dette verket er hans rolle blitt mer tilbaketrukket, og han oppleves mer som en guide, kanskje en ledestjerne, mens verket driver seg selv – og orkesteret!

Sammen navigerer de et landskap som er mer strukturert enn Mats Gustafsson pleier å bevege seg i. Ritual er litt som det høres ut som – insisterende og repeterende, og til tider litt pompøst. Man må ha en viss toleranse for formen, både storbandlyden og improvisasjon, men om dette klaffer hos den sofistikerte lytter, er det lite som kan måle seg med Fire! Orchestra.

Når det er sagt, savner man noen ganger Fire!, trioen som startet det hele. Og som ekstranummer fyrer nettopp disse tre i gang et riff som er umiskjennelig fra kjernematerialet. Resten av bandet lytter og graver seg gradvis inn i materien. Før det hele er slutt, rekker vi å ane et genunint, forstørret Fire! – et Fire! som er vokst til et stort orkester!

Man kan fundere på om dette er hva Fire! Orchestra kunne vært – men jeg er ikke sikker på om det er noe de burde vært, for jeg er jammen ikke sikker på at noe publikum ville overlevd en time mot et slikt beist.

Previous post

Slutt å spille - begynn å snakke!

Next post

Det knirker om høsten

Kjetil Valstadsve

Kjetil Valstadsve