Vi har hele uka prøvd å få til et intervju med Værguden For Molde, og endelig gikk det i boks. Seansen fant sted ved en rasteplass utenfor byen tidlig fredag morgen, og av sikkerhetsgrunner insisterer han på å være anonym.

– Endelig er det altså blitt finvær i Molde, og du er altså den ansvarlige. Hva føler du nå?
– Vi værguder føler sjelden noe særlig. Vi er realister, vi gjør jobben vår, og det er det. Skulle vi hatt følelser, eller, gudbedre, brydd oss om andres følelser, ville det blitt utrivelig. Tenk for eksempel om jeg skulle tatt innover meg folks reaksjoner på regnværet under jazzen i fjor. Da måtte jeg begått harakiri.

– Du sitter altså her i skikkelsen av en litt unnselig kar i sekstiåra, i blå allværsjakke og joggesko. Er dette vanlig outfit for værguder?
– Vi kan velge det antrekket vi vil. Som guder er vi temmelig ubestemmelige rent kroppslig, vi er bare luft og gass, men vi har altså den evnen at vi kan skape oss om til folk når vi vil. Hovedregelen for alle værgudene i Romsdal er vannavstøtende krem innerst, deretter bomull og ull, og eventuelt et pustende syntetisk ytterplagg. For føttene satser jeg personlig på vanntette joggesko i glorete farger, det viktigste er jo at jeg kler meg slik at jeg kan gå omkring i gatene som en helt vanlig mann fra Molde.

– Hva gjør du når du går omkring i gatene som en helt vanlig mann?
– Under jazzen hører jeg på musikken. Jeg har evig gjestepass, fikk det av gamle Sættem som prøvde å bestikke meg med det en gang på søttitallet. Men den gang ei. Jeg horer ikke for noen. Er det mye musikk jeg ikke liker, så setter jeg inn med kraftig duskregn, lave temperaturer og gjerne noen heavy byger. Det er liksom min måte å avreagere på. Dette er en ensom jobb.

– Er det lov å spørre hva slags musikksmak Værguden har?
– Det har dere vel skjønt. Jeg hater jazz. I alle former. Jazz er dødens pølse. Jazz er pesten på jorden. Jazz er flass. Jazz er dass. Jazz er farlig. Jazz er kommunisme. Jazz er musikkens Al-Qaida. Jazz er usammenhengende ræl uten struktur eller melodi. Belsebubs muzak. Styggen på Ryggens bakgrunnsmusikk. Demonenes dilettanteri. Sata….

– Men spørsmålet var, hva liker du selv?
– Det eneste som gjelder for meg er… progrock! Jeg arvet alle Led Zeppelin-skivene av min far, som var Værguden for Ålesund. Derfor lot jeg sola slippe til under Robert Plant i går, og se nå! Klager du på dette været, slår jeg huet ned i magan på deg.

– Hva syns Værguden om konserten med Plant?
– En firer. For en gammel Zeppelin-fan ble det mye kiling, liksom. Han ertet oss. En halv versjon av Whole Lotta Love, det holder ikke. Skulle kjørt låta helt ut. Men fan som han kan synge, ennå. Ellers var konserten en slags britisk salat med like deler hummer og kanari. Plant har liksom ikke bestemt seg for hvilken sjanger han skal spille i, derfor speller han i alle sjangre samtidig. Det blir som Lars Sponheim, som snakker alle norske dialekter på en gang. Men det svingte jo, og dæsken som han kan håndtere det mikkstativet.

– Og Gregory Porter?
– Ikke min bag, men fyren kan definitivt synge. Artig med den bjønnefitta på knollen, forresten. Musikalsk gjorde han litt av det samme som Plant – ertet opp oss gamliser med en halv versjon av Papa Was A Rolling Stone. Kjør på, sier jeg. Det er låta om livet mitt, det.

– På hvilken måte?
– Fattern var jo også en kødd, wherever he laid his hat was his home, and when he died, all he left us was a loan. Papa was a rolling stone.

– Vanskelig å unngå det, når man er en værgud?
– Ok. Ok. På en måte er jeg forsont med det nå. Derfor hedret jeg liksom hans minne ved å slippe til sola, da.

– Hvordan er det med privatlivet ellers?
– Jeg bor på hybel i nærheten av Bud. Overetasjen på en garasje. Tekjøkken, sovealkove. Kan ikke si adressen, av åpenbare grunner. Singel. Det vil si skilt.

– Så du har altså vært gift?
– Jepp. Traff ei snelle under festivalen her, som var på ferie. Værguden For Karachi. Heite saker, du. Hårreheitede. Men det gikk som det måtte gå. Altfor forskjellig lynne og interesser. Du vet, det blir et helvete å være gift når kjerringa insisterer på vindstille og 43 grader, og du selv sverger til 12 grader og stiv kuling.

Previous post

Kafka og Iran

Next post

Dagens frivillig

Dagfinn Nordbø

Dagfinn Nordbø