Det er førti år siden jeg var på min første jazzfestival i Molde. I 1975 besto mye av moroa i å jage nynazister ut av byen. Er det rart man ønsker seg tilbake år etter år?

Jeg skal i mitt jubileumsår selvsagt ikke mimre om jazzcampen, alle skjønner jo at dagens ungdom ikke kan bo et sted hvor de ikke får ladet iPhonen sin. De må selvsagt også ha lekre baderom med speil gode nok til å sende fem-ti selfies pr dag, og mulighet for å oppdatere profilbildet sitt på Facebook minst tre ganger i uka.

Jazzcampen er historie, eventyrlig historie til og med, og går inn i jazzfestivalens kollektive minne. Det samme gjelder konsertene i Molde Kino, som huset de store artistene på søttitallet, et konsept som ekspanderte til Idrettens Hus og deretter til store utendørsseanser på Romsdalsmuseet. Man kan ikke klandre en festival for at den utvikler seg, og de som sier at jazzfestivaler var bedre før, kan ta seg en bolle og sette den på tvers i halsen. Arrangørene av Moldejazz og de tusenvis av frivillige som er ryggraden i festivalen, fortjener at man tar hatten av. Musikalsk sett har jeg aldri vært misfornøyd med en Moldefestival, fordi bredden og spennvidden har økt år for år. De puristene som mener at dette ikke er en jazzfestival, vet ikke hva de snakker om. Det er bare å studere programmet.

At man sliter med å fylle Romsdalsmuseet i 2015, er ikke snodig i det hele tatt. Men det er helt riktig som festivalledelsen påpeker at de store publikumskanonene er for dyre for Molde. Og hva gjenstår da? Å utvikle seg, nok en gang. Det er etter min mening ikke noe nederlag å skalere festivalen ned et par hakk. Er det forresten skrevet i stein at festivalen må vare en hel uke? Mulig jeg ikke er godt nok informert, men ingen andre norske festivaler jeg vet om, varer så lenge. Selv som frivillig medarbeider koster denne festivaluka meg nesten 10.000 kroner, reise, bosted, mat og drikke medregnet. For den summen kan jeg fly til den franske riviera og se alle de store kanonene i internasjonal jazz i juli. Men det vil jeg ikke. Jeg vil til Molde!

Ideene om å bygge ut Alexandraparken som det største konsertstedet, har min fulle støtte. Vi må innse at tidene der vi kunne få folk type Dylan og Van Morrison på besøk samme uke, er over. Nå skal det sies at herrene holdt høy partyfaktor da de kom hit. De skulle absolutt ikke ha noe som helst annet å drikke enn champagne, og tømte hele Alexandras kjeller for stoffet. Det sto ingenting om det i kontrakten, så de fikk ettersendt en regning på 40.000 for sine dyre vinvaner. Van ble dessuten så dritings av all champagnen at han gikk til manageren på morgenkvisten og påsto at han var for syk til å spille. Da møtte Lisbeth Garte manageren med følgende ultimatum: I know very well what this illness is about. It´s called hangover. Your artist will be on stage at 1800, or you will meet me in court!

Dermed sto Van på scenen klokken 1800. Du kødder ikke med hvem somhelst. Ikke i Molde.

Takk for de førti årene, Molde, jeg ser fram til de neste 40.

Previous post

Moskus i stålampa

Next post

20 år med Jazzlogen

Dagfinn Nordbø

Dagfinn Nordbø

1 Comment

  1. 18. juli 2015 at 18:13

    andre festivaler som varer like lenge eller lenger: Nattjazz i Bergen (10 dager) og Copenhagen Jazz Festival (10 dager).
    Hva med å venne folk til at dette er en jazzfestival? Tampere Jazz Happening (riktignok bare fire dager) presenterer kun jazz. Copenhagen Jazz Festival hadde i pr en konsert som ikke kan gå innunder jazzbegrepet, og det var Savage Rose! Jazz godt nok for meg! Selv i 2015!
    Det var det hele!
    Takk for inspirerende skriverier! Du må komme deg med i salt peanuts sammen med Tone! Og kanskej kan vi få med Rønsen også, og Kjetil…?