ADVARSEL: Jazz med Pat Metheny kan være skadelig for leddbåndene og gjøre deg til en dårlig skiløper.

En gang fantes noe som het Club 7, en mørk og syndig kjellerbule der alle mulige friheter fant sted. Musikere overnattet bak sceneteppet, og man danset uten bh. Teater var det også, og den lille teatersalen var så intim at én gang ble en av skuespillerne spurt av en publikummer om han kunne låne bort en femtilapp – midt i skuespillet.

Hit kom vibrafonisten Gary Burtons kvintett, med Steve Swallow på bass, Mob Moses på trommer, Mick Goodrick på gitar – pluss Pat Metheny (18).

Det var soleklart at jeg måtte dit. Jeg tok den blå bussen inn til byen og stilte meg i kø, aller først sto jeg, for dette måtte jeg få med meg, og jeg ville sitte på første rad. Gjerne enda lenger fram. Da vi leverte våre billetter sprang jeg som satan selv var i hælene på meg, forbi bysten av Jens Bjørneboe, og ned til første avsats av trappa ned til lokalene. Jeg tenkte som så at det var feigt å bruke trinnene, så jeg hoppet like godt hele første trappeavsats i én smell. Og smell ble det. Jeg landet med hele kroppsvekten på utsiden av høyre fot.

Uten av å ta notis av dette, slepte jeg meg ned siste del av trappa og kreket meg ned i en stol på første rad. Musikken begynte, og var fantastisk. Foten derimot. Den hovnet opp, og etter første sett var ytre fot est ut på størrelse med en tennisball, og verket som om en hel høyreregjering skulle befinne seg inni den. Jeg lot meg ikke affisere. Mine helter sto på scenen. Metheny, en mann på min alder, sto der og spilte 12-strengers elgitar. Makan.

Big Foot

I løpet av konserten var tennisballen blitt noe i nærheten av en håndball. Klokka var mye og siste buss hjem var gått. Jeg kom meg til legevakta, der de avviste meg, siden jeg ikke var bosatt i Oslo fikk jeg pokker meg komme meg til mitt lokale sykehus, der det ble tatt røntgen. Jeg ble spurt hvor jeg hadde vært, og da jeg svarte, merket jeg en skrekkslagen stemning bre seg i rommet. Den kvinnelige, eldre sykepleieren som bandasjerte meg, spurte med frykt og beven i stemmen: – Hvor ER egentlig dette Klubb Syv hen?

Men gipset ble jeg, og krykker fikk jeg. De nærmeste årene levde jeg mitt liv som vanlig. Jeg dro også på skitur, men merket stadig oftere at jeg hadde vinglefot. Jeg klarte sjelden venstresving, ofte ikke høyresving heller, til mine venners store munterhet. Jeg gikk ofte på trynet inn i granskauen, noe som alltid er til glede for ens venner.

30 år etter lurte fastlegen min litt på dette. Hun syntes det var merkelig at jeg var i stand til å tråkke over midt på Rådhusplassen, det flateste stedet i hele hovedstaden. Hun sendte meg til Idrettsmedisinsk Institutt, et sted jeg sjelden frekventerer. Jeg sa til idrettsfantomene at jeg muligens hadde strukket leddbåndene mine en smule, og at jeg anså dette som en jazz-skade. Leddbånd, lo de. I den foten der har alle leddbåndene røket.

Konklusjonen på dette er, som mange sikkert vil forstå, at jazz kan være ytterst skadelig for leddbåndene. Her er det store mørketall. Så, neste gang en av dine venner forsvinner inn i tjukkeste granskauen på sine Fischer langrennsski i det han prøver å ta en krapp sving – spør om han har vært på jazzkonsert.

Du er herved advart.

Previous post

Don Cheadles Miles Ahead

Next post

Domino

Dagfinn Nordbø

Dagfinn Nordbø