De beste musikerne er de som vet å holde kjeft.

Du kjenner følelsen: Du har vært på konsert, og kjenner deg totalt overmannet. Musikerne leverte en vegg av lyd, en slags musikalsk voldtekt der absolutt alt ble sagt, og ingenting ble utelatt. De hadde levert hver eneste mulige tone i hele universet, ikke bare én, men mange ganger, og det fikk deg til å føle deg både oppblåst og tom på samme tid. Etter et par låter var du blitt interessert, du involverte deg, men deretter ramlet du av lasset fordi alt som kunne bli sagt, allerede var sagt. Resten ble gjentagelser og musikalsk onani.

Jeg husker første gang jeg opplevde et teaterstykke av Samuel Beckett. Sluttspill. Godot. Krapps siste spole. Lykkelige dager. En forfatter som skjærer inn til beinet, og resultatet er stor kunst, nettopp på grunn av det han lar være å si. Når alt blir ytret, blir jo hver enkelt ytring like meningsfylt, og dermed like meningsløs. Jeg tenkte at etter Beckett er det ingen vits i å se mer teater. Han har sagt det som trengs å si. Jeg grep meg i å oppleve alt annet teater som rent pludder, dustete staffasje og forfengelig posering. Jeg lengtet tilbake til den forfatteren som visste at det å holde kjeft på riktig sted, er den virkelige essensen.

Gitaristen John McLaughlin er en virtuos musiker som jeg har beundret hele livet. Han skaper eksplosjoner av toner, du aner ikke hvor de kommer fra, og han kan overmanne deg, men likevel gjør han det ikke. Genial musikk er jo nettopp den musikken som tier når det trengs. Den lille pausen før crescendoen, den åndeløse stillheten mellom to toner, det vakre mellomrommet som gjør øyeblikket til noe overjordisk vakkert. Genial musikk handler, i mine øyne, om nettopp dette. Vi er blaserte, vi har hørt, sett og opplevd alt, men likevel kommer du opp i uforutsigbare situasjoner der noe er helt nytt, friskt, som isklart vann, som en kjølig hånd på pannen, som et kjærtegn fra et høyt elsket menneske, eller den tilfredse sukkelyden fra et tre dager gammelt barn.

Dette er hva jeg leter etter i musikken. Jeg hater å bli imponert. Føkk det. Gi opp den poseringen. Du imponerer ingen. Hold kjeft. Vi er ferdig med det nå. Jeg ønsker ikke å lese en bok som bruker 30 sider på å beskrive hvordan man smører et brødstykke med leverpostei, eller seks kapitler om hvordan man åpner og lukker en dør. Gi blaffen i det banale. Kom deg videre. Jeg ønsker å bli berørt. Jeg ønsker å oppleve det mest verdifulle i hele universet, nemlig stillhetene.

Previous post

Eikrems drømmeband?

Next post

A night with Wright

Dagfinn Nordbø

Dagfinn Nordbø

2 Comments

  1. 18. juli 2016 at 21:44

    herlich

  2. 19. juli 2016 at 11:07

    Veldig bra frispark!

    Jeg ble forøvrig kalt noe lignende etter solokonserten min på Mandal Jazzfestival i fjor, men det var av en helt annen grunn: Anmelderiet likte ikke at jeg snakket mellom improvisasjonene, det brøt magien. Jeg har jo blitt ganske skravlete med årene, og lever nok ikke lenger opp til myten om jazzmusikeren som “er så veldig inne i det”, og står med ryggen til publikum og spiller den lange, introverte tonen sin. God moldejazz!