Sedvanen tro kom regnet silende ned da Jazzlogen, med sin yndige hale av kortskjørtede piker, blåste og danset i gang årets Moldejazz, den 56. i rekken. Ja, visste vi ikke bedre skulle man tro at samtlige skyer over hele Møre og Romsdal hadde, formodentlig for å tekkes årets festivalåpner, vedtatt full sammenslåing – med Molde sentrum som nytt hovedsete.

Foto: Andreas Jørgensen

Artist in Residence, Ola Kvernberg sammen med Joshua Redman under åpningssermonien.

Men kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner, for anledningen ministerlig antrukket i hvite benklær og blazer, lot seg ikke merke av litt regnvær og danset med i prosisjonen med noen alt annet enn innøvde trinn. Men ministeren skal ha for innsatsen, og i den famøse sjanger “politikere gjør ting de ikke kan” kom han fra det med verdigheten i behold. – Jeg kunne simpethen ikke la være, som han sa i åpningstalen fra scenen i Alexandraparken.

Men først hadde Moldes ordfører, Torgeir Dahl, med ordførerkjedet ulastelig drapert om halsen, og med et muntert skjegg beleirende en talefør munn, ønsket velkommen med litt kledelig Molde-skryt, og understreking av jazzfestivalens betydning for byen, regionen – ja, det ganske land. – Vi hadde vært en helt annen by uten jazzen, som har åpnet oss mot verden og et mangfoldig kulturuttrykk. Vår måte å møte for eksempel flyktninger på er en frukt av den åpenhet som jazzmusikken generelt og Moldejazz spesielt har lært oss, sa ordføreren.

Foto: Andreas Jørgensen

Moldes ordfører, Torgeir Dahl, taler under åpningen av Moldejazz 2016.

Så var turen kommet til festivalsjef Hans-Olav Solli som rettmessig nok var sprekkferdig av stolthet over årets program, med blant annet 12 utsolgte konserter. Festivalsjefen trakk særlig fram tirsdagsprogrammet, som han betegnet som historisk bra, og ga for øvrig til beste både artige og anektodotiske historier om ulike artister som skal i sving i løpet av uka. En aldri så liten “avsløring” kom også for dagen, som for øvrig på dette tidspunkt i programmet hadde åpnet seg med solgløtt fra en flekkvis blå himmel: Mange vet at festivalsjefen sjøl har vært musikant i et tidligere liv, men at han deltok i koret under innspillingen av Odd Børretzen/Lars Martin Myhres “Noen ganger er det all right”, var nok nytt for mange.

Og så kom ministeren med den lange og tungekrøllende tittelen, kommunal- og moderniseringsminister. Jan Tore Sanner minnet om at vi nå lever i en svært urolig og turbulent verden, og nettopp hjemkommet fra ferie med familen i Nice, fortalte han at jazzfestivalen der skulle ha åpnet lørdag, noe det selvfølgelig ikke ble noe av etter det grufulle terroranslaget i forrige uke.

Som så mange ministre før ham, slet Sanner en smule da han sammenlignet det å være politiker og jazzmusiker, men ikke mer en at han kom finfint fra det hele. Vi har noenlunde friskt i minne en fiskeriminister som hin år åpnet sin tale med at “Jazzen er som havet” og derfra og ut var på dypt vann. Men Sanner holdt seg i skinnet, og unnlot plattityder a la “Jazzen er som storkommunen”. Og for denne besinnelse deler vi ut riktig så mange poeng. – Timing is everything, både i politikken og i jazzen, sa kommunalministeren, og avsluttet med en allegori om regjeringen som et storband, der Erna trakterer pianoet og er kapellmester, mens Sanner selv var gitaristen.

De musikalske innslag under åpningsseremonien ble tatt hånd av årets Artist in Residence (AiR), Ola Kvernberg, som sammen med Joshua Redman, som selv var AiR for ti år siden, foredro et musikkstykke, som i undertegnedes ører unndro seg en hver sjangerbeskrivelse, men som vel best kan beskrives som kvernbergsk. Fint var det okke som. Kristoffer Eikrem og Kjetil Jerve overtok scenen, før Tokle med Tricia Boutte på vokal avrundet det hele.

Seremonien ble elegant verbalt bundet sammen av konferansier Anitra Eriksen. Så er vi i gang.

 

Previous post

Vegen å gå

Next post

Vinn jazzeffekter

Christen Hvam

Christen Hvam