I kveld fremføres Mechanical Fair, et av Ola Kvernbergs større verk som også har kommet på plate. For å gi en forsmak på dette henter vi en tidligere anmeldelse av plata ut av skapet.

Jazz møter kammermusikk i fornøyelsesparken er settingen for Ola Kvernbergs femte album på Jazzland Recordings. Platens syv komposisjoner er basert på takkekonserten Kvernberg holdt på Kongsberg Jazzfestival i 2013.

Et interessant faktum om platen er at Trondheim Kammermusikkfestival foreslo at verket heller burde fremføres med et kammerorkester istedenfor en kvintett, som originalt planlagt. Sammen med Erik Nylander, Ole Morten Vågan, Petter Vagan, og Even Helte Hermansen, gjør Trondheimssolistene kunstverket, større, sterkere og djervere enn med et enklere oppsett.

Når man lytter til en plate må man ha et par ting i tankene på en gang. Det ene er tittelen – om tittelsporet korrelerer med stemningen på selve plata – eller om tittelen er noe lytteren må finne ut av på egen hånd. Det andre vi må tenke på er plateomslaget. Når man ser plateomslaget før man spiller albumet første gang – vil omslaget omslutte albumets intensjoner, eller har man bare valgt et vilkårlig bilde som ikke understreker albumets fortellestemmer? Et godt plateomslag skal invitere lytterens hjerne og fantasi til å utforske konseptene.

I dagens digitale musikkverden, hvor lyden er en jevn strøm av datasignaler fra en elektronisk dings, er det enda viktigere å ta seg tid til å se på omslagene.

Dersom både tittel og omslag gjør jobben sin – da har vi en vinner – og The Mechanical Fair vinner storeslem. Jeg likte virkelig omslaget før jeg startet på første spor. Kunstverket, som plateomslaget er, nytes best i stor størrelse som f.eks. vinylomslag. Dessverre vil nok de fleste benytte iTunes og andre streamingtjenester for å høre på musikken. Noen vil endog gå til innkjøp av CD-utgaven. Personlig synes jeg at Jazzland Recording burde sluppet plateomslaget i A0 størrelse – jeg vil være den første til å kjøpe dette.

Platen er helt klart to-delt. Del en (de fire første sporene) er The Mechanical Fair – fornøyelsesparken. Del to er noe helt annet, og er relevant portrettert på den nederste delen av plateomslaget.

Cover-The_Mechanical_Fair-Kvernberg

Omslaget gjorde meg veldig forventningsfull til hva jeg kom til å høre, og når tittelsporet Mechanical Fair ruller inn i ørekanalene mine, forstod jeg hvor omslaget kom fra. Sporet korrelerer godt med Mannen På Toppen (jeg antar at dette er en mann, og ikke en kvinne i mannsklær). Det er ganske komplekst i sin form sammenliknet med andre spor på denne utmerkede plata, en kompleksitet som sammenliknes med karakteren på omslaget som styrer maskineriet. Når man hører dette sporet får man assosiasjoner til å være på disse fornøyelsesparkene som ved første øyekast virker som et morsomt sted, men som også skremmer småpikene fra noensinne å ta en berg og dalbane i fremtiden.

Det hele starter pent og pyntelig. Vi springer rundt og lar oss oppsluke av det hele. Sånn ca. tre minutter ute i besøket, hiver vi oss på den første attraksjonen: Tchu-Tchu toget. Dette toget tar oss inn i et grønt og frodig landskap (mye takket være de syngende stemmene og rytmene i bunnen av lydbildet). Etter at vi har ferdig med toget – eller kanskje toget sporet av og kastet oss på bakken, gitt hvilken desorientert følelse musikken gir oss – er vi klar til flere utflukter i fornøyelsesparken.

Alarums and Excursions er et mykt og avslappet spor – en verdig oppfølger. Dersom dette albumet hadde blitt lagt til Elisabeth-tiden, hadde vi nå forventet å se soldager. Men – siden sporet faktisk ikke er satt til denne tiden, synes jeg ikke sportittelen treffer all den begeistring og febrilske aktiviteten vi nå hører. Dette er ikke platas sterkeste spor, men en ypperlig bro mellom spor en og spor tre. Dersom sporet ikke hadde vært tilstede, hadde noe helt klart manglet i fornøyelsesparken.

Den binære lyden i Dualist er absolutt underholdende. Lyden alternerer mellom horder av marsjerende folk, og folk som er dypt forelsket i hverandre og går hånd i hånd. Jeg liker virkelig de myke delene av dette sporet så mye at jeg bare måtte spille nettopp disse delene på repetisjon. Så fine mener jeg disse delene er. Når du hører disse lydbildene, bør du også få følelsen av at det finnes ting som er så vakre at de ikke bør trampes ihjel av horder med folk. Heldigvis skjer ikke dette mot slutten – da tar dansing og kanskje feiringen av kjærligheten over for marsjeringen.

Vanvittig vakre Jaja fortsetter hvor forrige spor landet. Alt i alt er dette albumet konstruert på en slik måte at du rett og slett ikke kan hoppe over noe uten å gå glipp av det store bildet. Sporet roer seg ned til en duett mellom to usannsynlige instrumenter med backing fra hele ensemblet. Dersom det var søndag i dag, er dette typen musikk du ønsker å våkne til.

Mellom Jaja og Penrose Walk inntreffer en velkommen pause i lyden. Denne pausen er viktig siden det ikke passer at disse sporene glir over i hverandre.

Ikke la deg lure av den hyggelige starten på Penrose Walk. Dette sporet er sykt skremmende – og du finner den igjen i øvre høyre hjørne av plateomslaget. Vi snakker her om mareritt av ypperste klasse. Freddy Krüger kan bare gå hjem og legge seg – etter å ha lyttet på dette får du ikke sove denne natten.

Jeg elsker Metamechanics. Dette er et spor man ønsker å sette på repeat, krabbe opp i sofaen og lese en romanifisering av Distant Voices, Still lives. Første delen er virkelig balsam for sjelen, videre til en mekanisk topp – og så inn i et optimistisk landskap av ren sol. I dag, mandag, når dette verket fremføres, er det sol ute. Hva som virkelig skinner gjennom, og som man bør lytte etter i disse lydlandskapene på dette sporet, er Kvernbergs røtter i tradisjonell folkemusikk. Røttene kommer tydelig til syne her.

I Harlot’s house er peisen tent, og det er alltid godt å komme på besøk. Dette er et sted jeg ønsker å bo. Et perfekt sted for bøker og interessante samtaler om kunst. Loddent og varmt er en god beskrivelse på dette stedet. Tar vi en titt på omsalget ser vi en karakter ikke i en teknisk innretning – denne karakteren er rett og slett personifisert i dette sporet. Dette er uten tvil det sterkeste sporet på plata.

Alt i alt er dette albumet verdt tiden din.

Platefakta

  • Alle komposisjoner og arrangementer av Ola Kvernberg.
  • Produser av Ola Kvernberg og Erik Nylander.
  • Mechanical Fair er spilt inn i Ocean Sound Studio, Giske, av Henning Vatne Svoren, 26. – 39. april, 2014.
  • Trondheimssolistene var spilt inn hos Øra Studios i Trondheim av Jo Ranheim, 5. – 7. august, 2014.
  • Ekstra opptak av Ola Kvernberg på Møllenberg. Mikset og mastret av Morten Stendahl og Ola Kvernberg hos Redroom Studios, 25. – 28. august, og 1. – 3. september. Post production redigering av Ola Kvernberg.
  • Plateomslag av Rune Mathisen, med hjelp av Trond Aslak Øvrum/Tibe.

Denne anmeldelsen ble først gang publisert på engelsk hos Dave’s Place Music i 2014.

 

 

Previous post

Molde på TV 1984: Gud kommer

Next post

MFK og Ola Kvernberg

Ruben Olsen Lærk

Ruben Olsen Lærk