Det er noe som heter at verden vil bedras. Men det får være måte på.

Per Jørgensens Lalaland featuring Django Bates er bare tull. Ingen kommunikasjon utad, og enda verre – ingen kommunikasjon innad. Eller var det bare jeg som ikke skjønte tegninga?

Når noen spør meg hva slags musikk jeg liker, vil jeg vanligvis svare “jeg liker alt”. Jeg er åpen for alt mulig – også såkalt samtidsmusikk, av folk flest kalt pling plong-musikk. Alle mennesker må få lov å like sin form for musikk, og sjøl blir jeg ofte kalt tulling fordi jeg liker noe så sært som jazzmusikk.

Men det går altså grenser, og for meg går grensa når jeg føler meg lurt. Fire musikanter som spiller for seg sjøl, men likevel samtidig, totalt uavhengig av hverandre – der går grensa. Jeg har tidligere i min journalistkarriere gjort furore med å skrive at “dette kunne jeg gjort bedre sjøl”. Denne gangen mener jeg det, på alvor. Gi meg et kvarter, og en moderne loop, og jeg skal gjenskape hva Lalaland tilbød sitt publikum i Molde. Det vil si: Intet.

Kan hende får jeg trøbbel med den store bassen – selv om det som ble prestert derfra ikke var noe å skrive hjem om. Men alt som ble framført fra piano, trommer, althorn, trompet og vokal – det gjenskaper jeg gjerne, om ikke bedre, så i hvert fall på samme, ekstremt lave nivå.

Django Bates på althorn? Hva gir du meg?! Han spiller althorn like fint som en som har sin første øvelse i skolekorpset, etter å ha fått avslag på sin søknad om å bli trompetist.

Som liberaler av sinn er jeg forsiktig med å utstede forbud. Men Lalaland featuring Django Bates befinner seg i grenseland.

Previous post

Ivan Ave

Next post

Opp og hopp med Lemaitre!

Arild Rønsen

Arild Rønsen

4 Comments

  1. Petter
    22. juli 2016 at 19:04

    Jøss! Her bør noen snakke med Rikskonsertene/Norsk Jazzforum om å gjøre et unntak fra aldersgrensa neste gang Jazzintro arrangeres

  2. Kristian Tangvik
    26. juli 2016 at 14:26

    Kjære Arild. Når jeg leser omtale av koncerter jeg ikke hadde anledning til selv å oppleve, er jeg interessert i hva som faktisk skjedde, ikke i gammelmannsrølp og misforstått uthengning. Var det en duo-konsert? Hvor lang var konserten? Var det improvisert eller komponert? Hvilke instrumenter ble tatt i bruk? Hvordan var tilbakemeldingen fra publikum? Du skal ha lov til å mislike tilogmed hate musikken, men gi meg som leser lov til å få ett innblikk i hva som skjedde – pliiiiiiz. Django Bates spiller i øvrig strålende på althorn – det har jeg fått demonstrert gjentatte ganger. Er du journalist eller rosablogger!?

  3. Pop
    26. juli 2016 at 15:08

    Så herlig at anmeldere har begynt å tørre si hva de mener, og ikke er opphengt i å bli så populær hos musikkallviterne. Sjekk hun damen som sa sin mening om en konsert i Bukta 🙂

  4. Egil Øien
    27. juli 2016 at 09:53

    Arild Rønsen – du tør der andre tier! Fortsett med det, takk.