Den som ønsker å kaste bort livet sitt, skal diskutere smak og behag i musikk. I går var jeg for eksempel på en konsert jeg satte stor pris på, Per Jørgensens Lalaland med Django Bates. Fire Flates anmelder angrep prosjektet med store kanoner, under tittelen Provoserende tullball.

Hva kommer det da av at jeg likte meg der jeg satt? (Nå satt jeg da betydelig lengre enn den nevnte anmelder, det vil si helt til slutt, mens kanonskytteren forlot lokalet etter tjue minutter. Det kan selvsagt ha sitt å si.)

I min over 40 år lange karriere som jazzdigger har jeg da også hørt mye fritt improvisert musikk, og mye av det har jeg lært meg å unngå. Tinnitusen krever sitt. Men altså, denne konserten likte jeg. Det var en lavmælthet jeg kunne leve veldig godt med. Jeg fikk tilbake litt av følelsen fra min første opplevelse av den typen musisering, nemlig Don Cherry på Kongsbergjazz i 1975.

Av berømte siste ord ved dødsleiet, hører du altså ikke:

– Jeg skulle ønske jeg hadde diskutert smak og behag i musikk, mye mer! Takk for alt.

For oss som skal formidle musikkopplevelser til et lesende publikum, må det subjektive naturligvis være tilstede. Objektivitet er umulig, ikke minst fordi musikk er så nært knyttet til følelser og erfaringer, som er unike for hvert enkelt menneske. Vi som skriver om musikk må ta dette inn over oss, og heve oss ett nivå over vår subjektive opplevelse av musikken.

Det hjelper naturligvis å ha hørt på jazz i 40 år, men nettopp derfor må vi alltid ta et sterkt forbehold om at dette jeg hørte på nettopp nå, er det stor sannsynlighet for at noen elsker. Deretter kan man skrive at “dette var for meg en helvetes forgård av kattejamrende talentløshet, på et lavere nivå enn man ville forventet i en konsert for noksagter.”

For eksempel.

Previous post

Nordbø - Dagbladet - Fireflate - en oppklaring

Next post

Meg og Kammeraten min

Dagfinn Nordbø

Dagfinn Nordbø