{"id":29101,"date":"2019-07-17T12:17:03","date_gmt":"2019-07-17T10:17:03","guid":{"rendered":"https:\/\/fireflate.no\/?p=29101"},"modified":"2019-07-17T16:37:27","modified_gmt":"2019-07-17T14:37:27","slug":"tilbake-til-rottene-og-forbi","status":"publish","type":"post","link":"http:\/\/fireflate.test\/2019\/07\/17\/tilbake-til-rottene-og-forbi\/","title":{"rendered":"Tilbake til r\u00f8ttene, og forbi"},"content":{"rendered":"

Improviserte trommer og trompeter, politisk rap og strykekvartett. En merkelig kombinasjon tenker du kanskje? Tja, nei, kanskje.<\/strong>
\n<\/p>\n

\"\"<\/a>
Ambrose Akinmusire. Foto: Ruben Olsen L\u00e6rk<\/figcaption><\/figure>\n

Jazzmusikken var i opprinnelsen tett knyttet til oppr\u00f8r og motstand. Klassikere som Strange Fruit<\/em> minner oss p\u00e5 hvilken kamp jazzmusikken vokste fram fra. Jazzen og politikken henger tett sammen, i f\u00f8lge mange nesten to sider av samme sak. Men er det fortsatt slik? Finnes det motstand i jazzen?<\/p>\n

Ambrose Akinmusires<\/strong> album Origami Harvest<\/em> svarer rungende ja. Politivold og rasisme er en s\u00f8rgelig realitet i USA, og Akinmusire og bandet tar kampen med trompet, trommestikker, vokal og st\u00e5lstrenger som v\u00e5pen.\u00a0Hiphop er uten tvil en musikksjanger som har kommet for \u00e5 bli, og det kan virke som\u00a0om den har tatt over for sine forgjengeres prosjekter. Det tidlige jazzfolket drev antirasistisk kamp og punkerne hatet politiet. I 2019 er det kanskje hiphop som har f\u00e5tt monopol p\u00e5 det politiske. Jazz og hiphop er dermed to kamerater som kommer fra noe av det samme utgangspunktet.<\/p>\n

Svarte, kvinnelige musikere er underrepresentert p\u00e5 de fleste norske musikkfestivaler. S\u00e5nn sett representerer Ambrose Akinmusire noe st\u00f8rre enn \u00ab<\/strong>bare\u00bb<\/strong> musikk. Han representerer motstandskamp b\u00e5de i form av musikken og gjennom besetningen.<\/p>\n

\"\"<\/a>
Nappy Nina. Foto: Ruben Olsen L\u00e6rk<\/figcaption><\/figure>\n

Vokalist Nappy Nina<\/strong> er tydelig til stede emosjonelt og kroppslig, og oppleves som preget gjennom b\u00e5de tekstdelene og de rene instrumentaldelene. Hun rapper godt og rytmisk, og synd er det at det blir vanskelig \u00e5 skille ut teksten. Artikulasjonen holder ikke n\u00e5r lydbildet blir s\u00e5 gr\u00f8tete i den lille Storyville-arenaen. Her kan vi vel mest skylde p\u00e5 programkomiteen.<\/p>\n

Trommeslager Kweku Sumbry<\/strong> spiller med stor kraft, solid og trygt gjennom gospel- og hiphop-beats med backbeat og chops. Stilen, som skiller seg fra mange skandinaviske jazztrommiser, er preget av h\u00f8yt lydniv\u00e5 og h\u00f8y slagintensitet. Det kler ikke rommet helt hundre prosent, idet klangen blir tetta og kompakt store deler av konserten.<\/p>\n

\"\"<\/a>
Kweku Sumbry. Foto: Ruben Olsen L\u00e6rk<\/figcaption><\/figure>\n

Det er mye som kunne v\u00e6rt bedre om Origami Harvest<\/em> ble framf\u00f8rt i Teatret v\u00e5rt. Vi kunne f\u00e5tt et mer naturlig sceneoppsett der musikerne var godt plassert i forhold til hverandre. I Storyville kan jeg vanskelig tro at cellist Tyler Borden<\/strong> kunne kommunisere godt med tangentist Sam Harris<\/strong> slik de er plassert p\u00e5 hver sin ende av den lange, smale scena.<\/p>\n

\"\"<\/a>
Tyler Borden. Foto: Ruben Olsen L\u00e6rk<\/figcaption><\/figure>\n

Strykekvartetten, Mivos String Quartet<\/strong>, bryter opp musikken, b\u00e5de p\u00e5 godt og vondt. Noen ganger er passasjene sarte og vakre, og rammer inn aggresjonen og smerten i de hardere partiene p\u00e5 nydelig vis. Mot slutten av konserten blir arrangementene rikere og mer interessante, en utvikling som kommer litt p\u00e5 overtid. Det er imidlertid noe interessant ogs\u00e5 n\u00e5r det gjelder strykerne og konsertens tematikk — strykerne er s\u00e5 hvite<\/em> der de sitter med sine keitete holdninger og notestativer, og de tydelige skillene mellom banddelene og de rene strykekvartettdelene kan dermed tolkes som et eget tematisk poeng.<\/p>\n

N\u00e5r verket n\u00e6rmer seg slutten er det nettopp det som blir tydeligere og tydeligere. Dette er et verk<\/em> heller enn en vanlig konsert, og helhetsf\u00f8lelsen en f\u00e5r etter \u00e5 ha overv\u00e6rt alle de ulike delene etter hverandre hever opplevelsen flere hakk. Origami blir dermed et godt bilde, idet en kan oppleve konsertens ulike deler som sidene av en origamifigur, som i starten ikke ser ut som mer enn noe som ble kr\u00f8lla sammen i bunnen av veska, men mot slutten viser seg \u00e5 v\u00e6re en nydelig trane. Dette er absolutt et viktig verk, vi trenger politisk kunstmusikk i 2019, og vi trenger denne blandingen av uttrykk som tidligere har v\u00e6rt s\u00e5 adskilte.<\/p>\n

<\/div>\n
\"\"<\/a>
Olivia DePrato. Foto: Ruben Olsen L\u00e6rk<\/figcaption><\/figure>\n

Det er ingen bilder i dette galleriet.<\/strong><\/p><\/div><\/div>