Jeg ble forøvrig kalt noe lignende etter solokonserten min på Mandal Jazzfestival i fjor, men det var av en helt annen grunn: Anmelderiet likte ikke at jeg snakket mellom improvisasjonene, det brøt magien. Jeg har jo blitt ganske skravlete med årene, og lever nok ikke lenger opp til myten om jazzmusikeren som “er så veldig inne i det”, og står med ryggen til publikum og spiller den lange, introverte tonen sin. God moldejazz!