Go’-lyd i gong

Paal Nilssen-Love tok en tur innom Krona for å vise frem gongene sine og improvisere litt. Vi lot oss rive med!

Nyslått eks-festivalsjef Hans Olav Solli, nå sjef på Romsdalsmuseet, var tydelig glad for å ha fått en finger med i programmet i år også. Hans kongstanke er at Krona kan ta over rollen som festivalens improvisasjons/frijazz-hjørne, en rolle tidligere bekledd av det gamle Reknes-bygget. Og med en start som dette burde han ha gode sjanser til å lykkes. Lokalet var, som vi kan si nå i slike korona-tider, lovlig fullt. (Får man anta.)

Paal Nilssen-Love burde være et kjent navn som for alle som har klikket på denne artikkelen. Faktisk tror jeg de fleste som går på konsertene hans i regionen kjenner trynet på alle de andre etter hvert. Siden sent i forrige årtusen har han hjemsøkt festivalen i gode og våte dager, og nå har han nye ting på gang: Sju gonger av forskjellige størrelser er hengt opp i parvis i stativer, dekoret med varierende effekter. John Cage hadde et preparert piano, her snakker vi om preparert gong.

Gonger lyder best når de dunkes på midten med noe stort, synes jeg, men det er vel ingen grunn til å ikke drapere dem med isoporplater, papirposer, strikkepinner, assortert papp og kongler – alt som kan brukes til å utforske lydenes mulighetsrom – eller slå på dem med trommestikker? Definitivt ikke. Kan det lage lyder, så kan det lage musikk. Musikk er organisert lyd – lyd med en tanke bak.

Når alle gongene er i spill, kan man lure på om det er musikerens tanker som gjelder. De suser og vibrerer og ser ut som de lever sitt eget liv, og virker på nippet til å ta over showet.

Hør mer om filosofien bak gongene i Fireflates intervju! Gong er ikke bare-bare, nemlig.

Gjennom konserten utforskes gongene i tid og rom. Gjenklang og samspill mellom de forskjellige frekvensene gir mange muligheter for lyd-eksperimentering. Gonger tas ned, dras over gulvet, ristes rundt i lufta – det er mye som skjer!  Jeg tar meg i å lure på om vibrasjoner kan overføres fra en gong til en annen, noe artisten selv også ser ut til å ha lurt på: Mot slutten stiller han dem opp mot hverandre som en Newtons gong-vugge, men det blir vanskelig å skille lydene fra hverandre.

Det ble en stimulerende opplevelse av lyd og kanskje en spennende ny gren av det Nilssen-Loveske multivers, som vi gjerne følger videre. Krona er herved innviet som Reknes’ arvtager, og vi gleder oss til de neste konsertene!