I Hadens hengekøye

En konsert med Ellen Andrea Wang er ingen ferdig kvistet løype. Hun orienterer seg i musiske finurligheter med urmakerpresisjon, og det er bare å svelge begeistret unna.

Det råder en nærmest mausoleisk stillhet i salen. Hovedperson står rank ved sin kontrabass med et blekt gjenskjær av scenelys i det blanke håret, beleiret av spotenes stramme stråler. Til venstre for henne, sett fra salen, den unge britiske gitarvirtuos Rob Luft, til høyre tromme-unikumet fra vårt naboland, Jon Fält.

I 2020 ga Ellen Andrea Wang ut albumet Closeness, et samarbeidsprosjekt med de nevnte musikere. Gitarbasert jazz, den melodiøse grenen av den, der vokalisten Ellen Andrea Wang tar et steg til siden, og bassisten får større spillerom, sammenliknet med konserten i Teatret Vårt tidligere på dagen, der repertoaret var hentet fra hennes to første, og betydelig vokalbaserte plater. Nå er turen kommet til albumet Closeness, og den lett poppete dåm er dyttet til side og det mer tradisjonelle jazzsoundet presenterer seg i sin fineste stas.

Closeness begynte som et bestillingverk for Victoria Nasjonal Jazzscene, og albumet er et amalgam av Wangs egne komposisjoner, samt spirituals, standardlåter og versjoner av låter fra Ornette Colemans og Pat Methenys kataloger. Og de kommer på rekke og rad, trioens egne: Erasmus, Nobody Knows, Strange Flower, Waiting for Elinor og tittellåta Closeness. I tillegg til tradisjonslåten Wayfaring Stranger, This is not America av David Bowie, Lyle Mays og Pat Metheny og selvfølgelig Silence, som i følge Wang selv må være Charlie Hadens aller vakreste komposisjon.

Gitarist Rob Luft, som for øvrig ser ut som den gladeste gutten i ballbingen, spiller slik at min riktignok beskjedne aversjon mot gitarbasert jazz, nesten fordufter. Musikken er jazz fra fot til isse, men likevel ikke slik at du trenger å være innforlivet med jazzens idiosynkrasier for å like den. Trommis Fält spiller som en foss av solglitrende vannfyk, det risles og rasles alle vegne, men hele veien med en krystallinsk renhet i uttrykket, hele veien i finfint samspill med Lufts mykere, mer jomfruelige tilnærming. Og Wangs bass evner å skille slagget fra den rene malm.

Med Closeness vender Ellen Andrea Wang tilbake til den autonome jazzlandsbyen og søker tilflukt i Hadens hengekøye, bassisten og komponisten som trolig har hatt størst betydning for Wangs egen utvikling som musiker. Derfor er det helt logisk at nettopp Hadens komposisjon Silence er konsertens siste akt, der stemmen hennes legger seg som spindelvev mellom instrumentene. Silence starter som fra en dyp brønn og stiger mot lyset løftet av Wangs sonore vokal, som et kyss av solen, forsølvet i bedrøvende basstoner. Et verdig punktum for en fin konsert som ytterligere forsterker fornemmelsen av Wangs allsidighet, både som vokalist og bassist.

Konserter som denne, der artisten skal hylle en musiker som er gjenstand for vedkommendes dype beundring kan fort bli for mye manikyr og for lite malm. Ellen Andrea Wang, Rob Luft og Jon Fält faller ikke i den fella.