22.7.2011: Dagen vi aldri må glemme

I dag er det ti år siden dagen som for alltid er brent inn i vårt minne. Dagen vi aldri må glemme.

Vi kan diskutere i det vide og det brede om hva som er de største dagene i Moldejazz’ historie. Men når det gjelder den mørkeste dagen i festivalhistorien er det overhodet ingen tvil. Selv Ariel Sharons besøk i Molde i 2003 kommer i skyggen av det som skjedde åtte år seinere. Historien om fredag 22. juli 2011 er for alltid en del av Moldejazz’ historie.

Uke 29 i 2011 huskes dessverre for helt andre ting enn dette årets residerende artist. Selv om Dave Holland leverte fem vidunderlige konserter, ble dette overskygget av mørket som strålte ut fra de handlingene til en forvirret galning denne fredagen. Men konsertserien, fra åpningen i Bjørnsonsalen med Pepe Habichuela, til kirkekonserten lørdag kveld med Thimar-trioen – med Anouar Brahem og John Surman – skapte minner som fortjener å skinne gjennom alt mørket fra Behring Breiviks illgjerninger.

Inntrykkene fra timen forut for Hollands fredagskonsert med Trondheim jazzorkester, fra stemningen i Bjørnsonsalen før konserten og timene under og etter denne konserten, samt den påfølgende uvirkelige lørdagen, er fremdeles like friske som om de skulle skjedd i forrige uke. Minnene sitter fortsatt som en kraftig klo i kroppen, selv etter ti år.

De første ryktene om at det hadde skjedd noe i Oslo begynte å sive inn til pressesenteret, som den gangen befant seg i kjelleren på Fjordstuene, rundt klokka halv fire. Bare noen få minutter tidligere hadde det smelt en bombe i regjeringskvartalet.

Hektiske forsøk på å skaffe sikker informasjon det neste kvarteret var mislykkede, alt mens en tsunami av brunfargede rykter om hvem som sto bak udåden, veltet inn over oss få som satt på pressesenteret. Vi vandret deretter bort til Seilet og Bjørnsonsalen for å høre Hollands konsert med Trondheim jazzorkester. Lite visste vi foreløpig.

Det siste kvarteret før konserten i Bjørnsonsalen kl. 16.00 var pressebenken i Bjørnsonsalen opplyst av et skjærende hvitt lys fra de mange telefonskjermene, der eierne febrilsk prøvde å få tak på sikker informasjon. Og ingen av oss visste da hvor mye verre det kom til å bli.

Resten av kvelden var som innhyllet i tåke. Fra konserten med Hollands låter i Eirik Hegdals arrangementer for Trondheim jazzorkester er det bare noen ytterst få brokker som sitter igjen. Kvelden etter konserten ble tilbrakt i sjokk rundt etermediene, mens de ufattelige nyhetene fra Utøya kom inn. Festivalledelsen arbeidet iherdig for å få oversikt, og satte umiddelbart krisestab.

I boka «Fra miraklet til templet», om tjue år med residerende artister på Moldejazz, forteller daværende festivalsjef Jan Ole Otnæs om disse timene,

– Det var en spesiell følelse den siste halve timen før konserten, med informasjon om en eksplosjon i Oslo sentrum, det ble sagt at det var en bombe og det virret med rykter om at det var en terroraksjon. Det var en spesiell opplevelse å sitte på første rad rett før kl. 16.00 for å få tak i mer informasjon …
– Da jeg gikk langs første radene (før konserten med Trondheim jazzorkester), fortalte Terje Mosnes meg at det hadde vært en gasseksplosjon i Oslo … Deretter satte jeg telefonen i stille-modus, introduserte konserten og gikk så og satte meg i salen.

– Tjue minutter inn i konserten får en sterk fornemmelse av at noe er galt. Jeg kan ikke forklare hva det var jeg følte, men det var noe som ikke stemte. Så tar jeg opp telefonen, og ser at det er 30-40 ubesvarte anrop.

– Alle i festivalorganisasjonen visste jo at jeg var i Bjørnsonsalen, de var på vei for å hente meg. Styret hadde umiddelbart satt krisestab. Jeg dro rett opp til styremøtet, men vi visste jo til å begynne med svært lite om hva som hadde skjedd.

– Det som var litt spesielt var jo at politiet allerede da sa at det ikke var noen fare. I begynnelsen var det jo en åpenbar mulighet for at dette var en koordinert aksjon. Og vi var jo ett av de stedene i landet der flest mennesker var samlet på ett sted akkurat da. Dermed var det tenkelig at vi kunne være et mål for en slik aksjon. Men politiet sa at vi bare skulle fortsette konserten, og så ser vi hva som skjer. Så det gjorde vi.

– Sinéad O’Connor gikk på oppe på Romsdalsmuseet kl. 18.00, og da hun var ferdig og gikk av scenen, kom Jarle Bernhoft på. Da var det meldingene fra Utøya begynte å komme. Etter hvert fikk vi vite at det var skutt flere folk der ute, og at det var foreldre på konserten på Romsdalsmuseet som hadde barn på Utøya!

– Røyksopp skulle på til slutt, og da var det bekreftet minst ti drepte på Utøya. De hadde opprinnelig planlagt å begynne med ei låt som heter «Happy Up Here», et lite passende valg i situasjonen. Da jeg gikk bak scenen og snakket med dem, ble vi raskt enige om at her var det bare å stoppe konserten.

– Da jeg gikk fra scenen sammen med Røyksopp, ble det pipekonsert fra ungdommene som sto nærmest scenen. De visste jo ikke hva som hadde skjedd på Utøya.

– Det var en svært spesiell stemning i Molde den kvelden, og hele neste dag.
– Vi hadde styremøte utover på fredagen, der vi måtte beslutte hva vi skulle gjøre. Da vi gikk fra hverandre til slutt, sa jeg at hele styret måtte ha telefonene påslått, og at alle måtte være klare til å kaste seg rundt på “null tid” i tilfelle det skjedde noe, eller om vi fikk noen nye alarmerende beskjeder.

– Så var vi enige om at vi skulle møte til nytt styremøte kl. 08.00 neste morgen. Da skulle statsminister Jens Stoltenberg holde pressekonferanse. Vi hadde allerede blitt forberedt på at om det ble erklært landesorg, måtte vi avlyse resten av programmet. Ble det ikke landesorg, måtte vi selv gjøre en ny vurdering.

– Vi skulle jo ha en Break of Day in Molde-konsert med Phaedra og koreograf Ingri Fiksdal denne lørdagen. Pressesjef Torbjørn Haugen ved Moldejazz ringte meg kl. 05.00, en time før og fortalte meg at det da var bekreftet at det var mellom 70 og 80 drepte på Utøya. Hva skulle vi gjøre nå? Jeg har aldri følt meg så alene som da – i hele mitt liv. Vi var nødt til raskt å ta noen beslutninger, der jeg kunne trå svært feil om jeg gjorde noe som styret ikke stilte seg bak.

– Før morgengrykonserten dro jeg ned og møtte ensemblet Phaedra og Ingri Fiksdal. De satt og gråt i en vogn vi hadde som backstage-område. De var helt fortvilet, men understreket samtidig at vi var nødt til å gjøre noe. Vi kunne ikke bare sitte der, vi er nødt til å framføre verket «The Orchard Ballads» som planlagt, mente de. Tekstene handler om det å stå sammen i sorg. Så det passet på en merkelig måte fint inn i situasjonen. Det endte med at de gjorde en forkortet versjon av verket.

– Da vi skulle ha styremøte lørdag morgen, var det klart at det ikke ble erklært landesorg. Vi ble enige om at jeg skulle kontakte alle artistene som skulle opptre den dagen, og spørre dem om de var bekvemme med å gjøre sin konsert, om de ville legge om repertoaret, eller om de ville gjøre ting på en helt annen måte.

– Alle var enige om at de skulle gjøre det som var planlagt, med mulighet for noen endringer. Jon Balkes verk «On Anodyne», et anodyn er noe som stiller smerte, det var jo som om det var skrevet for denne dagen. Arild Andersen gjorde noen justeringer i sitt program med Scottish National Jazz Orchestra.

– Thimar-trioen med Anouar Brahem, John Surman og Dave Holland sa at de gjerne ville gjennomføre konserten. Den skulle jo skje i kirken, der biskop Nordtømme også holdt en flott tale på denne dagen.

– Paraden midt på dagen ble også en sterk manifestasjon med sørgebånd på alle deltakerne.

– Jeg fikk telefoner hele lørdagen fra festivaler i hele Norge og med spørsmål om hva vi ville gjøre. For vi var den største og mest erfarne festivalen. Vi brukte mye tid den dagen til å snakke med andre.

– Det var en sterk halvannen dag, som for alltid står i et helt spesielt lys. Folk gikk rundt i gatene og lurte på hva i h…te det var som skjedde.
– Folk var helt stille. På denne tiden hadde Bodil Niska platebutikk i Alexandra. Hun sa det så godt; «… det er så mye folk her, men de sier ingenting, de bare går rundt, som i svime».

– Da vi gikk paraden – jeg gikk jo i første rekke – så jeg bare vantro ansikter langs hele ruta. Ti tusen mennesker som bare sto der, stille, måpende og undrende på … hva var det som hadde slått ned i landet her? Hvor kom det i fra? Det var forferdelig sterkt å oppleve.

Denne forferdelige dagen i norsk historie preger fortsatt både den intervjuede og intervjueren sterkt. Fordi historien om denne dagen for all tid vil være en sentral del av historien om Moldejazz og om AiR-ordningen, har vi valgt å la Otnæs fortelle sin historie om disse to dagene.

Forhåpentligvis kan gjenfortellingen av hendelsene den gang, bidra til å holde levende en konstant aktpågivenhet mot de antisosiale og destruktive tanker og handlinger som den norske terroristen den 22. juli 2011 gjorde seg til del av.

I slike stunder framstår musikk virkelig som uviktig. Men paradoksalt nok, denne dagen lærte oss også at det er i en situasjon som denne at musikk virkelig kan stå fram som viktig. Er det noe som taler høyt og sterkt om hvor kraftfullt musikk er som kommunikativt medium, så er det situasjoner som disse.

Programmet denne lørdagen ble gjennomført i en nedtonet form. Dave Hollands konsert med trioen Thimar i Molde domkirke ble et sted for ettertanke og refleksjon over de siste timenes hendelser. For meg personlig var det allikevel Jon Balke og Trondheim Voices sin konsert i Kulturhuset på ettermiddagen lørdag som virkelig ble den store hjelpen til å komme gjennom denne dagen.

Yusef Komunyakaas dikt «Anodyne», bokstavelig talt «uten smerte», men blir vanligvis forstått som «smertestiller», støttet mange av oss denne dagen! Om noe fungerte som smertestiller og til å gi trøst denne dagen, var det musikken til Jon Balke og Trondheim Voices med Yusef Komunyakaas tekst i Kulturhuset denne lørdagen:

I love this body, this solo & ragtime jubilee
behind the left nipple,
because I know I was born
to wear out at least
one hundred angels.

De hundre englene var sterkt etterlengtet av mange av oss denne lørdagen.

Vi må aldri akseptere skiller, forskjellsbehandling, argumenter om “oss mot dem”. Vi er et felles vi, vi er alle et oss – det finnes ikke noe dem, ingen er de andre.

Harald Opheim og jeg har dedisert boka til alle ofrene, de som ble myrdet, de som overlevde og deres familier og nettverk, for de foraktverdige terrorhandlingene til Anders Behring Breivik og det avskyelige tankegodset han sto for.

Vi er alle et samlet vi! Det finnes ikke noen som er de andre!