22. juli: Jazzen redder verden

Fredag 22. juli 2011, for nøyaktig 10 år siden, skjedde noe forferdelig, noe vi aldri vil glemme. Det forferdelige skjedde i Oslo og på Utøya – men vi som var på jazzfestival i Molde, ble selvsagt også preget av det.

Vi var samlet i Bjørnsonhuset for å høre konserten med årets Artist in Residence — bassisten Dave Holland, og Trondheim Jazzorkester. Plutselig merket vi at det ble litt urolig på pressebenken. Det hadde tikket inn meldinger om terrorhandlinger i Oslo, og litt senere på Utøya. Men Dave Holland visste naturligvis ingen ting om dette, konsentrerte seg om det han skulle gjøre på scenen, og gjennomførte konserten som han skulle – på beste vis.

I løpet av natten ble han kjent med hva som hadde skjedd. Tidlig om morgenen sendte han på nettet en gripende og medgivende kondolanse til det norske folk. Han var lei seg for at han hadde gjennomført konserten, mens unge mennesker ble drept.

Lørdag formiddag var det varslet en pressekonferanse, som skulle oppsummere uka til den residerende artisten. Pressesjefen hadde sterk tilknytning til arbeiderungdommen på Utøya, og undertegnende ble bedt om å lede denne pressekonferansen. Men her ble det lite snakk om hans musikalske bidrag gjennom uka – temaet ble av Dave Holland selv endret til den tragiske massakren på Utøya.

Lørdag kveld var det bebudet en avslutningskonsert i Molde domkirke med Artist in Residence. Ville den bli noe av? John Surman skulle være med, og på formiddagen ringte hans samboer, Karin Krog, meg og lurte på om John virkelig skulle komme. Svaret var ja. Tredjemann på kirkekonserten skulle være den tunisiske oud-spilleren Anouar Brahem, og han var allerede på plass.

Holland og Brahem og jeg hadde mye å snakke om – og dro på båttur rundt Hjertøya. Det ble gode samtaler. Jeg husker fra dagen før at ryktene raskt gikk om at attentatmannen måtte være en islamitt. Og jeg husker at jeg følte meg ganske ensom om øyeblikkelig å mene at attentatmannen måtte være en norsk høyreekstremist, slik historien tidligere var belemret med. Det var deilig å kunne fortelle Anouar Brahem fra muslimsk Tunisia om min manglende mistro mot muslimer.

Samtalene våre var med på gi kveldskonserten et ekstra innhold – her var det tre jazzmusikere med musikalske oppfatninger med røtter i mange kulturer – kirkekonserten ble et sørgmodig, medrivende og vakkert minne om et musikalsk møte mellom utøvere fra ulike kulturer. Takk til jazzen … og det flerkulturelle!