Dans, dans, dans oppå bordet

Sondre Lerche og tre gitarer. Alene på scenen. Med snakkesalig publikum. Funket det? Som bare f…

Sondre Lerche er en entertainer, fra toppen av hodet og ned i tåspissene. Han klarer å bergta en fullsatt park fra første tone på gitaren, med en energi og tilstedeværelse som gjør at en litt kjedelig anmelder som meg bare blir sittende og lytte.

Han har holdt på i 20 år nå, sakte men sikkert skaffet seg et navn med iherdig innsats, men også et stort talent for de gode låtene. Jeg er overrasket etter en slik kveld hvor mange av disse låtene jeg faktisk kan, da de har vært en del av min radiohverdag i mange år. Jeg har ikke alltid tenkt over at alle disse låtene har vært Sondre sine låter, men latt meg rive med av tøffe riff, gode tekster og en stemme som for meg kan plasseres på hvilken som helst scene hvor som helst i verden.

Han ødela sin kjære gitar like før konserten i går, og måtte ta til takke med en helt annen følgesvenn på scenen. Dette påvirket han kanskje litt, men det ble fort glemt gjennom hans kontinuerlige tilstedeværelse og humør. Sondre kjenner Moldejazz godt, da han har trasket disse gatene mange ganger. Han visste hva han kom til i parken, og bestod prøven det er å skulle trollbinde et sulteforet publikum.

Jeg så Sondre Lerche for første gang for 20 år siden. Den gang, en ung men målbevisst musiker, opptatt av å skrive de gode låtene. Slik er det fortsatt, men nå med en ny dimensjon. Han kan småprat, og bruker humor som virkemiddel. Dette gjør at det å være helt alene på en så stor scene virker naturlig for ham. Det er ikke jazz det han driver med. Det er bare drivende god, men lett sjangerløs, musikk. Han sier selv at han ikke skal spille så mange kryss eller Bb i neste låt, men det han i realiteten gjør på gitaren er verdt all lyttingen. Rytmisk er det fjellstøtt, og innimellom glemmer man at det ikke er et helt band som står der oppe.

Sondre styrer publikum uten at publikumet merker det selv. Med små, subtile håndbevegelser får han akkurat den reaksjonen han ønsker. Det er fascinerende å se dette håndverket utfolde seg, og hvordan massen ute i parken lar seg påvirke. I godt og vel én time har han oss i sin hule hånd, og når publikum ikke kan la være å klappe, flytter han scenen ut i parken, godt akkompagnert av det han selv kaller karaoke. Sondre Lerche vant parken i går kveld. Alene, med gitaren sin. Det var nok det.