Videokunst på Plassen

Modernismen moderniseres, VIA Lillehammer til Molde.

Årets festivalkunster Tone Myskja og komponist Jon Balke har tatt sin installasjon fra Lillehammer Kunstmuseum og plassert den i lokalene til Møre og Romsdal Kunstsenter (MRKS) på Plassen. Myskja bidro med videoinstallasjon under åpningskonserten med Ellen Andrea Wang i Bjørnsonhuset mandag, og vil gjøre det samme under avslutningskonserten i Domkirken lørdag kveld.

Utstillingen VIA har klare referanser til 20- og 30-tallets modernister, spesielt de geometriske rutenettmaleriene til Kandinskij. Det utstillingen tilfører modernismen er den tredje dimensjon. Kunsten har blitt løftet opp og benytter både gulv, vegger og tak. Den fjerde dimensjon er Jon Balkes lydbilde som beveger seg stille gjennom de subtile endringene i det visuelle. Dette er primært en visuell installasjon understøttet av et synkronisert lydbilde. Dette er total kunst hvor det visuelle utrykket og det audiovisuelle fungerer i symbiose.

Det er verdt å merke seg at lydbildet, lik det visuelle utrykket, ikke har klare adskilte kapitler — vi opplever sykluser av lyd og bilder som glir inn og ut av hverandre.

Tradisjonelt skal man kunne gå inn i denne type kunstverk og selv bli en del av kunsten på sine egne personlige premisser. Dessverre er ikke dette mulig med installasjonen hos MRKS da de kun har en enkelt prosjektør til rådighet. Det gir liksom ikke helt den samme opplevelsen å se på skyggen av seg selv — da faller hele ideen om at utstillingen skal være frakoblet omverdenen ned på stengulvet i lokalet.

Det samme kan også sies om den konstante støyforurensningen vi opplever fra kafeen nede i 1. etasje. Sånn sett burde utstillingen vært på lukket avdeling hvor laveste aldersgrense er 1 år høyrere enn fullt turboløp, skrik og skrål. Skrik, knirk og skrål passer best på andre av Moldejazz sine scener.