— Har svevd som i en rus denne uka

På Festivalakademiets siste dag var turen kommet til årets residerende artist, Ellen Andrea Wang fra jazzbygda Stange.

Audun Vinger musikkbadet bassisten som har en konsert igjen, jazzmessen i Domkirken lørdag kveld.

Men før den residerende entret scenen var det duket for et verbalt innsmett med Johan Hauknes, hvis kunnskaper om jazzmusikk generelt og Moldejazz-historien spesielt kunne fylt bindsterke verk alene. Vi skriver innsmett med et anstrøk av ironi her, fordi det akademiske orakelet Hauknes er ikke en mann med et utpreget talent for å fatte seg i korthet.

Hauknes fortalte energisk og pustberøvende om den nye boka “Fra miraklet til templet”, og ga til beste en grundig og presis definisjon av Artist in Residence (AiR) som institusjon. Her burde vi selvfølgelig ha servert Fireflates lesere et nærmest stenografisk referat fra Hauknes’ ordbrusende utlegning, innledningsvis var det vår klare intensjon, men kulepennen formådde ikke å holde tritt med Hauknes’ tunge.

Vi beklager og håper ingen hever hanskene. Men her er er essensen: Siden 2000 har det i alt vært spilt 134 konserter under AiR-paraplyen, og formålet med institusjonen kan egentlig oppsummeres i det følgende: Det viktigste med AiR er å utvikle samspillende konstellasjoner mellom musikere. Derfor har den residerende en forpliktelse til å søke samarbeid, og gjennom disse prosjektene vil det oppstå nye verk, eller eksisterende verk i nye arrangementer. Det er altså den kreative symbiose man strekker seg etter. Årets residerende, Ellen Andrea Wang er selv et framifrå eksempel på dette; både åpningskonsertens batteri av kontrabasser, konserten med GURLS og Trondheim Jazzorkester og korverket som skal fremføres i Domkirken lørdag, er alle døme på hvordan ny og spennende musikk oppstår i brytningen mellom det vante og ukonvensjonelle.

Ellen Andrea Wang understreket nettopp dette, residentskapets mulighet til utforskning. Man påtar seg selvfølgelig ikke et slikt oppdrag uten en solid porsjon ærefrykt, det er store sko som skal fylles, som hun selv uttrykte det. Wang rettet en stor takk til Moldejazz som bokstavelig talt har vært med på notene hele veien.

Kontrabassorkesteret ble en mulighet for Wang til å utprøve det konseptuelle, og hun beskrev konserten som et skjæringspunkt mellom musikk og performance. Hun har lenge ønsket å finne en møteplass for bassister med helt ulike signaturer, og residentskapet serverte denne muligheten på et sølvfat.

Om de ulike trioer hun, mer eller mindre fast, medvirker i både som komponist, bassist og vokalist, fortalte Wang at de var som en “hengekøye mellom jazz og pop”. Da hun begynte med dette for om lag ti år siden var det ikke ansett som særlig salongfähig for jazzfolk å proklamere en slags forkjærlighet for popmusikken, man fikk på pukkelen av puristene for sånt, den gang.

Begge konsertene i trio-formatet, i tillegg til konserten i Teatret Vårt med GURLS og Trondheim Jazzorkester, var viktige for å vise bredden i kunstnerskapet. Hun berømmet sine medmusikanter for de særegne kvaliteter de bringer til bordet, og nevnte særlig Erland Dahlens energiske, lydmalende trommespill og Rob Lufts melodiske gitartone, en musiker hun for øvrig møtte i London, metropolen Wang har gjestet mange ganger med bandet Pixel.

— Closeness-bandet er litt back to basic for mitt vedkommende, fortalte Wang. — Det handler om å finne en ro, og de syngende basstonene til melodikeren Charlie Haden var for henne det ideelle utgangspunkt.

— Denne uken har vært som et adrenalinkick, jeg har svevd som i rus, sa Ellen Andrea Wang, som nå skal forberede residentskapets siste opptreden, jazzmessen med kvinnekor i Domkirken.