Fuglenes kor i Reknesparken

Kirsti Huke og Ola Kvernberg hadde et vakkert stevnemøte med publikum i morgenkonserten i Reknesparken. Flott og hjertevarmt!

Da Ola Kvernberg var residerende artist i 2016, lærte vi en ny betegnelse av ham og søsteren Jorun Marie Kvernberg; gørrtidlig om morgenen heter porkotta. «… Sola skin i porkotta og endå søve du!» sang Jorun Marie den gangen. «… i late så i æ’ fole vak’!» sier Ola fem år seinere.

Men vi sover definitivt ikke. Etter en frisk dusj for å vekke kroppen opp av nattens slummer, er det spenstig gange opp bakkene forbi det gamle Kulturhuset, som ennå svinger av alle de strålende konsertene som det har huset.

Vi setter oss til foran scenen i god tid før konserten for å få med oss hvordan verden og Molde våkner til liv foran øynene våre. Det er fukt i lufta merker vi, og flere av oss undrer sikkert hvordan dette skal gå. For på scenen står det et opprettpiano, og ved siden av, Kirsti Hukes harpe.

Ytterligere lass med elektronikk og serielle svakstrømsinstallasjoner, med koplinger som er særlig følsomme for kondensering av vann på kontaktpunkter, gjør det ikke bedre. Men Kvernberg, Huke og lydskrue-maestro Tor Breivik – «Torsken» som Kvernberg alltid introduserer ham med – har kontroll. Sånn er det når man har med fagfolk å gjøre, på alle plasser.

Vi ble presentert for ny musikk til en kommende plate med de to. Foreløpig heter den bare Work in Progress, så nærmere omtale får vi komme tilbake til når prosjektet har utviklet seg videre. Minst én ting skal Ola Kvernberg virkelig ha, han skriver noen fantastisk vakre tema. Med spennende og utradisjonelle harmoniske grep. Om jeg skal karakterisere musikken, måtte det blir som neo-romantikk, med referanse til en slags revitalisering og fortolkning av den stilistisk viktige perioden som gjerne omtales som romantikken i musikkhistorien.

Denne perioden i musikkhistorien – rundt midten på 1800-tallet – forbindes blant annet med programmusikk, musikk som handler om noe, som er ment å beskrive og formidle noe (langt) utenom musikken selv. Det kan være en hendelse, en følelse, et sted, en tilstand eller noe annet.

Huke og Kvernbergs musikk er evokativ, ofte skrevet i spesifikke sammenhenger. Vi blir presentert for filmmusikk, samt musikk som Kvernberg har skrevet for en podcast om Ari Behn. Om vi skal karakterisere det som programmusikk kan sikkert diskuteres, men en ting er klart: Det er musikk som tidlig på morgenen – i porkotta – vekker og skaper mange bilder.

En entonig klingende tone,, og så fele. Ordløs sang! I det vi begynner å føle at vi er til stede ved ottesang, ved laudes, morgenbønnene i de aller tidligste morgentimene, kommer Kvernberg med en orgeltone som klinger så vakkert at det var som om han resiterte fra Salmenes bok. Ved ottesang er det de tre siste sangene i Salmenes bok, salme 148-50, som tradisjonelt løftes fram, «… Lovsyng Herren fra jorden,/ store sjødyr og alle havdyp, / ild og hagl, snø og skodde, / stormvind som setter hans ord i verk, / fjell og alle hauger, /frukttrær og alle sedrer, / ville dyr og alt fe, / krypdyr og fugler med vinger, / … / unge menn og jenter, / gamle folk og gutter! /

«… Lov ham med gjallende horn. / Lov ham med harpe og lyre. / Lov ham med trommer og dans. / Lov ham med strengespill og fløyte. / Lov ham til tonende symbaler. …»

Om denne Jahve, Gud, Herren, eller hvilket navn han nå måtte lyde i dag, finnes, så håper jeg for Guds skyld at han lyttet i denne vakre morgenstund. Sjødyr og symbaler manglet kanskje, men opptil flere av de andre punktene i salmene kan krysses av for . Og når vinden i trærne rundt oss stemmer i med en iherdig syngende morgenfugl, sterkt og vakkert klingende til Hukes stemme, så er det hele i harmoni! På alle mulige måter.

Kvernberg forteller meg etterpå at pianoet har stått her oppe i 24 timer og er stemt hele tre ganger. Som sagt, kontroll! Når han framfører et tema jeg vil karakterisere som bachiansk, står det for meg at dette kunne vært skrevet av Johann Sebastians tipp-tipp-….-tipp-oldesønn. Kanskje det er det Ola er? Fele og harpe blir heller ikke feil så tidlig om morran!

— Vi har vært innom to låter, og derimellom spilte vi noe som bare skjer her. Slik det skal være på en jazzfestival…» sier Ola. «…we were whimsical …» synger etter hvert Huke, Men det er absolutt ikke noe flyktig og omskiftelig med de to på scenen, eller musikken de framfører.

Livet kan være svært godt å leve – også i porkotta!

Alle foto: Ole B. Steinsvik.