Natta kan komme nå

Korverket inspirert av bibelteksten Magnificat, Marias Lovsang, skrevet av årets residerende artist Ellen Andrea Wang kaller på den blanke beundring.

— Kirken har vært en viktig arena for meg, sa Ellen Andrea Wang til Audun Vinger under Festivalakademiets seanse fredag formiddag. Pappa Wang er pastor og musiker, og man kan derfor ikke helt se bort fra at han har tilskyndet prosessen som nå har ført til at datteren, som en av altfor få kvinner, har skrevet musikk til Marias Lovsang, en tekst fra Lukasevangeliet om Marias epifaniske opplevelse da erkeengelen Gabriel forkynner for henne at hun er svanger med jesusbarnet, Guds sønn.

Her snakker vi altså om en av Bibelens absolutt mest hellige tekster, om Marias svangerskap med Gud, og den lykkens rus hun gjennomlever, så gripende at hun ikke kan annet enn å bryte ut i lovsang. Flere komponister gjennom musikkhistorien, med selveste barokkmester Bach i spissen, har tonesatt denne bibelteksten, som også benevnes Magnificat, men altså bemerkelsesverdig få kvinner, selv om teksten kan tolkes som en lovsang til morskapet generelt. Det faktum at Ellen Andrea Wang selv er blitt mor kan jo ha medvirket inspirerende, hva vet vi.

På grunn av den derre pandemien du veit, har Wang, Paulsberg og Kvindelige Studenters Sangforening måttet øve via skjermer, og selve konsertdagen var den første da koret og musikerne møttes første gang, fysisk samlet.

Aktørene sparret hverandre gode, korstemmene er finkalibrerte og helheten fremstår som et klekkeri for sakral musikk. Dette er musikk som spinner tanketråder, som leviterer i samklang mellom korets engleaktighet, Wangs vâre basspill, noen ganger så tandert som bleke vindpust gjennom tunge gardiner, og Hanna Paulsbergs tenorsaksofon som er så full av luft at man skulle tro det var gjennomtrekk i tonene.

Det er de musikalske dialogene som bærer denne senkveld i Domkirken. Først og fremst samtalen mellom Wangs bass og det noenogtjue kvinnesterke koret, de lyse sopranstemmene i kontrast til de sfæriske og drømmende  bassgangene, men også dialogen mellom bass og saksofon.

Korverket er inndelt i satser, teksten er på engelsk. I noen satser får koret dominere, i andre er det samspillet mellom Wang og Paulsberg som legger lista, og da er vi i et mer renhekla jazzlandskap. Kirkemusikkens blomster plantet om i jazzens jordsmonn. Ellen Andrea Wang synger også selv, og hun har jo dokumentert den ganske uke til ende, at hun mestrer den kunsten til perfeksjon. Jeg har faktisk ingen forestilling overhodet om at musikk kan bli særlig mye vakrere enn dette. Vokalkunst simpelthen uten tilkortkommenheter, og verket burde kvalifisere til en plass i musikkens pantheon, spør du oss. Musikk som hever seg over hopen med god margin. Den delte kanskje ikke havet, denne konserten, men det drysset musikalsk manna fra takhvelvingen, det var myrra mellom tonene.

Domkirken var utsolgt, så godt som.

Vi tumler ut og ser mot kirkespiret som strekker seg mot en glattraket mørkblå himmel. En svak skavl av lys gjør sitt for å finte ut mørket. Byen buer seg som en brusten lyskrans rundt den matte havflaten. Natta kan komme nå.

Ellen Andrea Wang – kontrabass, vokal og komposisjoner
Kvindelige Studenters Sangforening (KSS) – kor
Hanna Paulsberg – saksofon
Tone Myskja – live visuals