Redaksjonen har fått følgende skriv tilsendt fra psevdonymet Jazzolf. Han er frilansmusiker i de fleste sjangre, og en mann med mye på hjertet.

Kjære Fire Flate!  Det er det et par saker jeg gjerne vil dere skal ta opp – situasjonen for frilansmusikere. Aller først: Vi frilansmusikere pleier jo å “spille for døra”. Og jeg må innrømme at det begynner å bli ganske trangt hjemme hos meg nå. Jeg har nemlig spilt så mange ganger for døra at kåken min er stappende full. Jeg har 133 inngangsdører i glass, 129 vanlige inngangsdører i heltre. De fleste av dem har jeg satt i garasjen. På toppen av det hele har jeg en diger glass/metall svingdør, fire meter i diameter, som vi fikk da vi spilte for døra på et bygdehotell som ble nedlagt dagen etter jobben vår. Kunne dere, som har stor mediemakt, ta opp saken med arrangører, slik at vi kanskje kan få noe annet enn en dør når vi spiller?

Personlig kunne jeg tenke meg noen lamper, for eksempel. Gjerne noe rimelig fra IKEA, brukt går også fint. Eller en stol eller to. Jeg vet jo, som frilans musiker, at arrangører ikke har noe særlig penger, og at det er derfor vi må spille for døra. (Og to ølbonger, da – og gratis peanøtter. Rett skal være rett.) Men jeg tenker at det er litt rart at de som egentlig lager musikken, blir avspist med en dør istedenfor mer nyttige ting, som f.eks. lamper, eller stoler, eller – jeg vet nesten ikke om jeg tør si det – kontanter. Mange ganger har jeg gått på Vinmonopolet og forsøkt å betale for meg med en dør – jeg ga dem en god deal også – 2 trelitere Amigo rødvin (den billigste) mot en nesten helt ny kirsebær heltre profilert inngangsdør. Imitert messinghåndtak og det hele. Bargain, spør du meg. Men nei. De ville ikke høre på det øret. Ikke i det hele tatt. De kastet meg faktisk – på dør, om jeg skal si det slik.

En venn av meg derimot, han får betalt i ordentlige penger. Han har nemlig sluttet å spille musikk, og begynt å snakke isteden. “Snakk er den nye rocken”, sier jo Knut Schreiner, og jeg tror han har rett. Min venn kan nemlig dra på høyfjellshoteller langt avgårde, bo på fint rom, få reise og flotte måltider dekket, og det eneste han gjør er å snakke i tre kvarter! 45 minutter, altså det samme som ett sett for en musiker! Han snakker for eksempel om “Rocken som subversiv kraft før og nå”, for en forsamling av fast ansatte, godt betalte kulturbyråkrater i førtiåra som trenger faglig påfyll i tillegg til vanlig fyll. For dette innkasserer han 40.000 i tillegg til de nevnte frynsegoder. Min venn sier at før kunne han få kanskje 2000 spenn for å spille 3 ganger 45 minutter på elgitar. Nå snakker han altså i bare ett sett og får 40 høvdinger!

Jeg tenker at dette også kunne være noe for meg. Jeg er jo musiker i alle sjangre, det må man jo når man er frilansmusiker. Det siste bandet jeg startet var i jazzbluespopfolkpunkmetalrocksjangeren. Det gikk heller ikke så bra, selv om ideen var veldig inkluderende. Så derfor kunne jeg som sagt tenkt meg å snakke i steden. Det virker fristende. Jeg kunne (i noen stunder) faktisk også tenke meg å bli fast ansatt, gå i mørke klær, være skallet, få fete pensjonspoeng og reise på kule høyfjellshotell for faglig påfyll mens jeg hører andre snakke. For eksempel kunne jeg gjerne hørt foredraget “Europeisk jazz kontra amerikansk – som Knoll og Tott eller begge deler?”. Kanskje ingen har laget akkurat det foredraget ennå, men hvis dere i Fire Flate kunne formidle kontakt, er det ikke noe problem å fikse det. Jeg kan gjøre det. Jeg er god til å snakke – og for 40.000 kan jeg faktisk snakke om hva som helst, når jeg kjenner godt etter.

Dette altså til informasjon. La det bli en debatt om dette. Streaming kan man jo ikke leve av i dette landet, dersom man da ikke er en halvfeit østfolding som rølper rundt i bar overkropp og gauler om en godt stekt pizza. (Ikke noe stygt om pizza, altså.) Min siste streamingavregning var på 17,46 kroner. For den kjøpte jeg et glass pussemiddel som jeg brukte til å pusse alle de 238 dørhåndtakene jeg har hjemme.

Håper på respons!

PS – Er det noen som har behov for en dør eller tolv, leverer jeg på døra.

 

 

Previous post

Kristoffer Eikrem får Shells jazzstipend

Next post

Nesten brann i Bjørnsonhuset

Dagfinn Nordbø

Dagfinn Nordbø

3 Comments

  1. Stein Bull-Hansen
    15. juli 2015 at 03:12

    Fantastisk! Jeg har selv spilt for dør Å på Spektrum. Akkurat der var det ingen betalende, og døra var tung og gjenstridig å få av, så det endte opp med å gå hjem med et 130 kilos gitaranlegg uten hverken penger eller dør.

  2. 16. juli 2015 at 01:13

    Fantastisk godt skrevet Dagfinn, og attpåtil med humoristisk snert!
    Jeg har jobbet vettet av meg (skal ikke mye til vil sikkert noen hevde) med “vanlig ” jobb, for å få råd til å spille.
    Først nå etter å ha lest ditt innlegg, begynner jeg å tro at vi som tror vi kan leve av musikken uten å ha fått et navn (-country og dansemusikk) må ha en genfeil. Det triste dog, er at den genfeilen som gjør at jeg ikke gir opp, har gitt meg umåtelig mye glede! Kan ikke tro at å snakke i 45 minutter gir samme glede!?! Eller, enda en genfeil?

    • 16. juli 2015 at 01:27

      Godt skrevet av Jazzolf, altså!