Steamdome – bare én sang?

Steamdome-toget tøffer av gårde. Bemerkelsesverdig stødig. Mye tøffere enn toget.

En gang for ganske mange år siden hadde jeg dratt med meg en kollega fra musikkavisa PULS for å høre noe som var veldig nært frijazz. Bjørnar Andresen (bass) og Paal Nilssen-Love + et ukjent antall musiserende kolleger. Vi var på Blå i hovedstaden. Etter drøyt tre kvarter stakk hun hodet bort til mitt øre og hviska: “Skal de bare spille én sang?”

Hun ville antageligvis stilt det samme spørsmålet i møte med Ola Kvernbergs Steamdome. Han sier de liker å spille “verk”, ikke “låter”. Dermed handler det om neste “sats” i “verket”. Jeg er virkelig inne i denne musikalske idéverden, så jeg syns ikke det blir ensformig. Jeg skjønner likevel at folk som ikke er like godt inne i dette som mitt hode er, finner en konsert med Steamdome mer enn bare litt ensformig.

Steamdome spiller “satser”/”låter” — fritt valg på øverste hylle — som er så godt som fri for akkorder. Steamdome dreier seg om groove. Ikke minst, heller kanskje først og fremst, om dynamikk. Dette er en musikkform ingen hadde vært innom før Miles Davis lagde “In A Silent Way” og “Bitches Brew”.

Ved siden av kompet, som går og går og går, snakker vi om riff. Og hva er et riff? For eksempel det vi forbinder med “Satisfaction” (Rolling Stones) og “Smoke On The Water” (Deep Purple). Som sagt — kompet går og går og går — tenk Nils Petter Molværs “Khmer”.

Og kompet tøffer av gårde, stødig, tøffere enn toget. Dette bandet består faktisk av to keyboardister, én gitarist, én bassist – og ikke mindre enn tre trommeslagere/perkusjonister. Igjen — tøffere enn toget. Mannen som blir mest sliten i dette bandet heter Nikolai Hængsle, og har en bass hengt over sine voksne skuldre.

Bandlederen er som kjent verdensmester på fiolin, men spiller for det meste keyboards. Det gjorde som kjent også Miles Davis til tider, og Bob Dylan.

En glitrende konsert, i mine ører. Men altså, i bunn og grunn — én sang.