Arild Rønsen

Den 59. festivalen i Moldejazz’ historie ligner veldig mye på den perfekte utgaven.

Noen ganger må det være lov å bruke store ord: Dette befinner seg i kategorien utenomjordisk bra!

Kan et band kalle seg The Beatles – uten at hverken Paul, John, George eller Ringo er med? Jeg håper ikke det.

Det blir lett noe høytidelig over evenement der Edvard Hoem er en sentral figur. Jubileumsfesten i Bjørnsonhuset i anledning hans 70-årsdag ble intet unntak.

Han begynner å bli sliten, nå som vi befinner oss på festivalens siste dag. Det har han lov til, for Gard Nilssen har virkelig gjort jobben sin. Å være ansatt som Artist in Residence er virkelig ingen 9 til 4 jobb.

Ikke et ondt ord om toppmusikerne i norsk og internasjonal jazz, de som ganske selvfølgelig preger festivalens musikalske uttrykk. Men folkets favoritt staves sånn: J-A-Z-Z-L-O-G-E-N!

Er det “naturlig” at Molde tar ansvar for et “nasjonalt jazzmuseum”? Byens ordfører mener det.

Diktaren – sjølveste. Fireflate har fått audiens hjemme hos Edvard Hoem – på Hoem. Jubilanten viser seg som gjestfriheten sjøl.

Mye flott musikk, men det er ingen grunn til å legge skjul på at dette ble Madrugadas aften. En maktdemonstrasjon.

Mangt og meget sies og skrives om kvaliteten på konsertanmeldelsene i Fireflate. Ikke helt uten grunn, skal det vise seg. Som illustrasjon publiserer vi med dette redaktørens notater fra konserten med Melody Gardot.

– Her kommer en veldig fin låt fra den første solo-plata mi … Sånt sier man bare ikke, Adam Douglas. “Don’t tell it, show it.”

Når vi snakker om Marcus Miller, handler nesten alltid veldig mye om “Tutu”. Har du skrevet tittelsporet til et Miles Davis-album, så vil du nødvendigvis for alltid bli forbundet med det.

Hun veit neppe sjøl hvor mange forskjellige hatter hun har. Men her har du Unni Wilhelmsen. Uten hatt. Unni Wilhelmsen som solo-intervjuobjekt. Hun er en drøm for enhver journalist.

Nattkonsertene under Moldejazz er borte. Hvordan ivaretar Moldejazz hensynet til rekruttering av et yngre publikum?