Det viktigste med Moldejazz 2020 er at det faktisk ble Moldejazz 2020. Og dette gikk over all forventning.

Når festivalledelsen oppsummerer 2020, snakkes det i relativt store vendinger. Typiske styreromsord som “samfunnsoppdrag”, “mulighetsrom”, “tilbake til røttene”, “mange læringspunkter”, “vi er stolt av kompetansen rundt oss”  flyr veggimellom.

Men dette er helt sant: De som har hatt ansvaret for dette, har grunn til å være stolte. Det snakkes om “gåsehud-festival” – og det er på mange måter et helt ålreit uttrykk.

Det er solgt billetter for godt og vel to millioner kroner. Mens det vanligvis er 550 frivillige i arbeid, har en nedskalert festival hatt plass til 70. Men alle de vanlige funksjonene skal fylles. Som det sies fra panelet: Krisetilstander åpner for utstrakt innovasjon.

Noen av årets konserter har vært strømma på nettet. Publikum fra over 40 land logga seg inn på Ane Brun-konsertene! Et godt tiltak, altså – men la det bli med live strømming. Det går ikke lenger an for musikere å leve av å spille inn plater, og det må ikke bli sånn at også konsertene legges ut gratis/til evig tid.

John Zorn, som skulle vært Arist in Residence i år, kom ikke — og kommer heller ikke neste år. Avtaleboka er full for 2021; det er noen som har det sånn.

Men Ellen Andrea Wang er ingen dårlig “erstatning” — tvert imot: Hun framstår som et perfekt valg!

Du møter henne her i Fireflate allerede i morgen formiddag.

 

 

 

Besøkt 352 ganger
Previous post

Rull over hit, Beethoven

Next post

This is the most recent story.

Arild Rønsen

Arild Rønsen