Kjetil Bjerkestrand, Arve Tellefsen og deres venner skapte Beethoven-magi i Molde Domkirke på avslutningskonserten med programmet de hadde kalt Breaking Beethoven. Konserten er organisert i forbindelse med at det i år er 250 år siden Ludwig van Beethoven ble født. Etter dette blir Beethoven aldri det samme.

Vi vandrer opp trappa ved Rådhuset for å komme opp til plassen foran Molde domkirke. Seks dager med en annerledes Moldejazz sitter i beina, i hodet og i hjertet. Festivalsjef Hans-Olav Solli kalte det the impossible festival, på norsk kunne vi vel kanskje si at årets Moldefestival har vært ‘festivalen mot strømmen’. For der andre festivaler kastet inn håndkledet, holdt man pusten i Molde i et par uker ekstra, og bestemte seg så for å gi gass. Takk for det!

For det har blitt en svært annerledes festival! Men det har også blitt en festival som vil stå fram som svært særpreget i forhold til alle de siste års festivaler. Dette har blitt en festival som vil skille seg klart ut blant minnene om alle de andre Molde-festivaler gjennom de siste årene.

Jeg sitter utmattet tilbake etter denne femtiniende festivalen, og gjør mitt beste for å fordøye alle disse seks dagene. Akkurat slik det skal være på den sjuende dagen i Moldejazzens uke 29. På den sedvanlige festivalukas etterfølgende søndag, mens tonene fra lørdagens avslutningskonsert som vanlig klinger i hodet.

I år er det Beethovens mange tema — sammen med tonene til spillemann Arve Tellefsen, synthmester Kjetil Bjerkestrand, strengeleiker Frode Alnæs, pianovirtuos Jie Zhang, cellomagiker Frida F. W. Waaler, bassresident Ellen Andrea Wang , trommesvinger Rune Arnesen og dobbelttenorist Håkon Kornstad — som synger og danser i ørene denne søndagen etter festivalen.

Breaking Beethoven. Foto: Hogne Bø Pettersen

Våren 2019 gjorde Bjerkestrand og Tellefsen en konsertserie på Nasjonal jazzscene i Oslo. gjennom serien de kalte Klassisk på Victoria. Der ga de to, for de av oss som var så heldige at vi kunne være tilstede, en rekke flotte konserter med lærerike vridninger på musikk med røtter i og utenfor den klassiske, europeiske musikktradisjonen. En konsertserie som nok en gang viste oss at også det å søke opp tradisjonsbrytende og konvensjonsbrekkende musikalske uttrykk kan skape både ‘seriøs’, underholdende og vakker musikk.

Slik som når Rolf-Erik Nystrøm med ‘Oriental Winds‘-prosjektet søker opp, uttrykker og fornyer barokkens, og dermed hele den europeiske kunstmusikkens orientalske røtter. Når nye og gamle, vante og uvante linjer i musikkhistorien røres sammen i en smakfull gryte som når som helst kan vinne kokke-konkurransen Bocuse d’Or. Slik ble det også i Molde Domkirke denne kvelden. Her ble klassisk musikk blandet med lødigere musikalske uttrykk, uttrykk som har sine røtter i bluesen, i jazzen og i rocken. Alt for å skape god musikk.

Men denne blandingen er jo ikke noe nytt. Det er mange av oss som husker — det er jo ikke lenge siden — flere unge, særlig britiske, musikkstudenter som på seint 1960-tall utviklet nye og ikke bare rocke-versjoner av klassisk musikk. De hadde også klare samtidsmusikalske ambisjoner og kvaliteter med sin nye musikk. Mye av musikken de skapte ble gjerne benevnt som kunst-rock, og ble en del av en tradisjon som etter hvert fikk merkelappen progressiv rock, eller prog-rock. Det var musikk som formet våre liv!

Men det er heller ikke lenge siden at slike ting ikke falt i særlig god jord hos forståsegpåerne. De som hadde et kunstsyn som var på vei ut av historien, de som mente slike ting var den absolutte helligbrøde. At Keith Emerson og Nice gjorde versjoner av Bachs Brandenburger-konsert nr. 3 var uakseptabelt. At et musikkkyndig publikum skulle eksponeres for en sammenblanding av ‘seriøs’ musikk med slike ungdommelige, for ikke å si foraktverdige, uakseptable, ‘populære’ og ‘useriøse’ musikktradisjoner, det var nesten på nivå med verdens totale forfall.

Dette er ikke lenge siden. Vi er mange som husker både balladen om Arne Domnérus’ album Ja, Vi Älskar på slutten av 1970-tallet og rabalderet rundt Duke Ellingtons versjon av Edvard Griegs Peer Gynt-suite. Disse dager er heldigvis for lengst forbi.

Jie Zhang. Foto: Hogne Bø Pettersen

For det var en strålende, underholdende, gøyal og lattervekkende feiring av Ludwig ‘Ludde’ van Beethoven som Tellefsen og Bjerkestrand serverte oss med Breaking Beethoven. De ga oss lekende musikk som ikke kan forarge noen, jeg er sikker på at selv Theodore Adorno ikke ville protestert.

En innledning med blant annet utdrag fra Beethovens fiolinkonsert i D-dur, leder over i Aaron Coplands Fanfare for the Common Man, i noe som vel var bygget over Keith Emersons arrangement av denne for trioen Emerson, Lake and Palmer. En versjon som vi fikk servert på plate av ELP på midten av 1970-tallet — livet er kort, men kunsten varer.

Deretter fulgte EUs selvutnevnte hymne Ode to Joy, fra den niende symfonien, den klinger ut i kirkerommet. Derfra og ut er det ikke bare stor underholdning, det er strålende musisering og utagerende humor og musikkglede.

Keiserkonserten, pianokonsert nr. 5 leder oss — nærmest naturlig — over i Tonys og Marias sang
— … there’s a place for us, somewhere a place for us, peace and quiet and open air …,
fra Leonard Bernsteins West Side Story, framført vokalt av Håkon Kornstad. Innledningslinja til Somewhere løftet jo Bernstein direkte ut av andresatsen i Beethovens konsert.

Vi danser deretter både til og fra Elise, noe som med etterfølgende pathetiske vendinger leder oss over til Waldstein-sonaten, pianosonate nr 21 i C-dur. Bjerkestrand drar til med synthetiske toner fra femtesymfonien, med en snei innom Mozart.

Underveis får vi et gledelig standupshow av de to organisatorene, der Bjerkestrand — etter Tellefsens hyllest til Beethoven og hans musikalske utvikling gjennom sitt liv — kommenterer at, — Arve, … du er jo noe eldre enn oss andre her, … du møtt’en Beethoven, du, gjorde du ikke?

Kjetil Bjerkestrand. Foto: Hogne Bø Pettersen

Og så kommer det:
— Visste du, Arve, at han Beethoven skrev blues?

Dermed drar de igang med første linja i temaet fra tredjesymfonien, fra Eroica-symfonien. Med den første linjen i Ess-dur-temaet, som ender på en frekk og freidig Ciss — en liten septim i Ess-dur. Dette er riktignok såvidt jeg kan skjønne opprinnelig notert av Beethoven som en forstørret sekser. Men denne skjeive tonen kan jo også lyde (enharmonisk) som en liten septim. Og dermed skape en tvetydig tonalitet som det går an å leike videre med, som Bjerkestrands blues-allusjoner.

Rundt denne linjen og tonen bygger så Beethoven videre en forstørret kvart og vi er i gang. Ensemblet i Molde Domkirke drar i gang med en blues i fortsettelsen av dette, der Frode Alnæs speller bluesfarget Stratocaster — eller Strat blant venner — så det ljomer i kirkerommet. Tellefsen, som aldri slutter å underholde, drar i gang med et swingende og bluesorientert felespill som fortsatt sitter i ryggmargen.

Avslutningen kommer med Måneskinnssonaten, før Håkon Kornstad tar oss ned med Remeber me fra Henry Purcells Dido og Aeneas. Vi har vel egentlig fortsatt ikke landet, selv om det i dag er den dagen som et vanlig år er den mest mistrøstigste i Molde, søndagen i uke 29. I ettertankens klare lys må jeg allikevel si at det er to framføringer som virkelig ga meg gåsehud, Zhang og Waalers framføring fra Beethovens cellosonate nr. 3 i A-dur og kanskje i enda større grad, samme Zhang og Tellefsens utvikling av fiolinsonate nr. 9 i A-dur.

Jeg har vel aldri egentlig riktig fått skikkelig fot for Beethovens musikk. Det har vært andre komponister, både i fortid og nåtid, som har fascinert mer. Men etter Bjerkestrands og Tellefsens Breaking Beethoven, innser jeg at jeg nok får lyst til — og behov for — å dykke ned i denne materien. Kanskje på tide, 250 år etter at Ludwig fra betegården ble født i 1770! Ingen rygger eller bein ble brukket under denne konserten, men brukne toner og skeive linjer var det mange av. Og takk for det!

Besøkt 289 ganger
Previous post

En klassiker, Hedvig Mollestad

Next post

Historisk - Moldejazz 2020

Johan Hauknes

Johan Hauknes