Tora Dahle Aagård
Tora Dahle Aagård. Alle foto: Hogne Bø Pettersen

Tora: — Du må få huet ut av ræva

TORA stod på scenen i Alexandraparken sent lørdag kveld. Før dette fikk vi en god prat med en musiker og et menneske som er på full fart ut i verden.

— Det å få vokse opp på et slikt sted og med en slik familie har gjort meg godt, men også gjort meg robust. Når jeg forteller hvor jeg kommer fra, synes folk nesten det er litt eksotisk. Det jeg sier er at jeg har vært heldig som har fått vokse opp i en familie så full av kjærlighet.

Tora Dahle Aagård
Tora Dahle Aagård. Foto: Hogne Bø Pettersen

Tora Dahle Aagård kommer fra Flatanger, et lite sted ute ved kysten i Trøndelag. Hun har vokst opp i en familie som setter kunst og musikk svært høyt og der mange av barna har gjort karrierer innen musikken.

I og med at mange i familien er så opptatt av musikk og har gjort den til sitt levebrød, er de også noen av Toras nærmeste støttespillere.

— Jeg snakker med søsteren min, Julie, på telefonen nesten hver dag. Hun er noen år eldre enn meg og har gått den bratte bakken det er å bli musiker før meg. Da er det greit å ha noen å kunne sparre med, om både oppturer og nedturer, men også direkte råd. Vi er verdens beste venner, og jeg har mye å takke Julie for. Broren min Andreas har også vært en stor del av oppstarten min, da han har vært gitarist i bandet mitt fram til nå nylig.

Tora har et bevisst forhold til egen karriere og må ha kontroll på både seg selv og omgivelsene.

— Jeg har som mange kanskje vet vært aktiv på sosiale medier. Jeg har brukt Instagram både som en måte å promotere meg selv på, og som ren øvingsarena. Skal man legge ut noe på nettet så må det være bra. Det betyr at jeg bruker mye tid på å perfeksjonere det jeg gjør før jeg i det hele tatt legger ut noe. Det er ingen tilfeldigheter, og det ligger ekstremt mange øvingstimer bak alt det jeg gjør.

Jeg er spesielt glad i Instagram, for der er folk generelt mer opptatt av det musikalske og kommentarene er stort sett hyggelige. På Facebook derimot kommer det mye rart. Jeg prøver å skjerme meg selv og unngå å lese for mye, men dessverre er det mye som ikke handler om musikken min som blir kommentert der. Dette er jo en risiko en må ta om man skal leve i sosiale media, men det er synd at ikke folk kan begrense seg selv.

Tora Dahle Ødegård
Tora Dahle Aagård
Tore Dahle Ødegård
Tora Dahle Aagård
Tora Dahle Aagård

Tora trives veldig godt på scenen og er svært sjelden nervøs.

— Selv om det er som å gå opp til eksamen hver gang jeg går ut på scenen, så kan jeg stoffet så godt at jeg vet jeg vil levere. Det handler i stor grad om at jeg ønsker at publikum skal sitte igjen med en følelse av kvalitet og at de har hatt en god opplevelse. Jeg gjør ikke dette for meg selv, men for alle de som velger å komme på konsert med meg.

Tora forventer også mye av bandet sitt.

— Jeg kan nok til tider virke tverr eller vanskelig, men det handler om at vi som band skal levere sammen. Da går det ikke an at jeg går ut på scenen og leker Michael Jackson om resten av bandet står med ryggen til. Skal det rockes, så skal alle gjøre det.

I preprod-perioder tar vi gjerne videoopptak, slik at alle får se seg selv og hvordan vi framstår på scenen. Vi snakker gjennom dette og blir enige om hva vi skal gjøre. Jeg mener vi har blitt bedre av å gjøre det slik, og bandet er jo steika bra, så da må vi bare levere på resten også. Jeg ser på meg selv som en entertainer, en artist som gir av meg selv til publikum, og da må det være bra.

Som de fleste artister så har Tora noen forbilder, men snakker lite om alle gitaristene.

— Michael Jackson er nok en av de største. Artisten Michael Jackson hadde alt, og litt mer. Jeg blir inspirert av det rytmiske av det han gjorde, timingen og groovet. Det er også essensen i min musikk, som handler om to og fire. Skarptromma skal være fremtredende og gi framdrift. Jeg har sittet i mange timer med trommisen vår og bare øvd to og fire, få noe så enkelt til å sitte. Jeg har også hørt mye på Motown, men også mye på annen pop-musikk. Det er mye soul og funk i musikken min, og definerer kanskje mye av det jeg driver med, kanskje mer enn selve bluesen.

TORA ble nominert til Spellemannsprisen i kategorien blues 2020.

— Det var nok litt overraskende for meg at jeg ble nominert i den kategorien, selv om mye av det jeg driver med er blues-inspirert, kanskje spesielt på gitaren. Jeg har nok en litt annen oppfatning av hvor i landet jeg ligger sjangermessig, men det var utrolig kjekt å bli nominert. Det tyder jo på at jeg begynner å bli lagt merke til, og at noen også synes jeg spiller bra.

Når vi snakker om å bli kjent, er dette en viktig balansegang.

— Det er så fort gjort å bli cocky. Du lever på en knivsegg, der du skal være mors beste barn, hyggelig og ydmyk, men samtidig få så mye oppmerksomhet. Jeg mener selv at jeg klarer å balansere dette godt. Jeg er ikke verdens mest sosiale menneske, og trives nok best i mitt eget selskap med gitaren i fanget. Det er ikke det at jeg ikke liker å være sosial, men det skjer så mye hele tiden, og da er det greit å kunne sitte litt for seg selv. Det er nok da jeg er mest kreativ også. Og det dukker opp nye låter hele tiden. Kanskje ikke hele låter, men fraser jeg er nødt til å få ned eller spille inn, ellers går det i glemmeboken. Da er det fint å ha en telefon eller Mac-en i nærheten slik at jeg får tatt vare på alt det som skapes i hodet. Slike ting kan komme i alle situasjoner, også når de kanskje helst ikke bør komme.

Det å være artist er for veldig mange et ensomt yrke.

— Man kan jo forstå at det er vanskelig å kombinere artistlivet med å dele dette med noen andre, enten et forhold eller familie. Akkurat nå er karrieren det viktigste. Jeg er fullt fokusert på dette, og det kan være krevende for de rundt meg. Men når man først finner noen, enten venner eller kjærlighetsforhold som aksepterer dette, så er det “meant to be”.

— Gitaristen Tora, artisten Tora, hvem vil du være?

— Gitaren var først et instrument jeg bare måtte lære meg. Jeg måtte kunne kompe meg selv. Etter hvert har gitaren tatt mer og mer plass, og folk verden rundt har lagt merke til det jeg gjør. Som jeg har sagt tidligere: Det ligger utrolig mange timer med øving bak det jeg presenterer, enten på scenen eller på sosiale media. Det er ingen tilfeldigheter i det jeg gjør. Derfor har jeg nok også blitt lagt merke til.

— Scenen er din.

Tora Dahle Aagård-konsert
Foto: Hogne Bø Pettersen

— Ja scenen er min, og den ønsker jeg å dele med så mange som mulig. Det er deilig å endelig få være på veien igjen, og mer blir det etter hvert. Jeg elsker å være der for publikum, og skriver gjerne manus før hver konsert. Kanskje to manus også i tilfelle det første ikke treffer. Altså et A- og B-manus. Jeg vil jo gjerne fortelle litt mellom låtene mine, og da er jeg litt avhengig av at dette også er regissert godt nok. Jeg har skuespillerbakgrunn fra barndommen av og er vant til å prate, så da er det naturlig at dette også blir en del av showet.

Nå er det Moldejazz, men sommerens spillejobber stopper ikke der.

— Jeg skal ha en langhelg der jeg skal til Langesund, Arendal og Larkollen. Så blir det selvsagt bluesfestival på Notodden og en tur til Rondane for Peer Gynt. I august går vi i studio igjen for å begynne på et nytt album, noe jeg gleder meg veldig til. Det er så godt å få alle disse kreative tankene legemliggjort gjennom studioarbeid. Til neste år (2022) har vi booka en turné i England.

Foto: Hogne Bø Pettersen

Denne skulle vi gjort i fjor, men det ble selvsagt ikke noe av. Jeg har jo, sikkert som mange andre artister, lyst til å slå gjennom utenfor Norges grenser, og da kanskje spesielt i USA. Jeg har allerede fått veldig mange gode tilbakemeldinger derfra, men vi får se hva tiden viser. Tyskland, Nederland og Belgia er også gode marked. Backstage management står virkelig på for meg, og pandemien har gitt oss både tid og mulighet til å planlegge godt.

Konserten

Konserten med TORA lørdag kveld ble et fyrverkeri på lik linje med musikeren selv. Det er som å være tilskuer til et velregissert maskineri, der den som holder hjulene i gang er Tora selv. Bandet leverer akkurat det hun har snakket om, og ja, de er tighte. Det er vanskelig for meg å akseptere at dette er blues. Det er sjangeroverskridende, selvsagt med elementer av bluesen, men jeg lener meg mer over på soul, kanskje til og med pop. Det er helt greit det, for sjangeren definerer ikke opplevelsen.

Tora Dahle Aagård-konsert
Tora Dahle Aagård-konsert. Foto: Hogne Bø Pettersen

Det blir litt småprat fra scenen, men om det er manus A eller B vet ikke jeg. Hun er ydmyk, men samtidig så bevisst på rollen sin som entertainer at småpraten ikke blir klein. Det er fint å se hvordan hun bevisst bruker blikket for å henvende seg til de som sitter såpass nært scenen at de kan se øynene hennes. Hun tør å se lenge nok til at enkeltpersoner føler at det er de som får oppmerksomheten. Det skaper en relasjon som igjen publikum vil huske.

TORA er et band med trøkk når det trengs, men kan også være subtilt nok når det trengs. Det er på låtene som ikke vrenger høyttalerne vi får hørt stemmen hennes best. Den bærer veldig godt, og har så mye sjel at tekstene virkelig får mening. Det er en del sårhet i det hun skriver, men ikke en slik sårhet som tar overhånd, for det er bestandig utveier. Det er mye budskap om å tørre å si fra, både til de som vil deg vondt, eller på en eller annen måte utnytte deg. Det er også mye kjærlighet, kjærlighet til alle de jentene (men også guttene) som virkelig kan gi noe tilbake.

Tora Dahle Aagård-konsert
Tora Dahle Aagård-konsert. Foto: Hogne Bø Pettersen

TORA er et homogent band, de er på ingen måte statiske, og blir et blikkfang ved å gi det lille (eller det mye!) ekstra på scenen. Det er rått, det er sårt, det er  egentlig alt man forventer av et band og en artist som ønsker å nå langt. Og gitaristen Tora Dahle Aagård er så lekker i gitarspillet sitt. Det gir en dimensjon til musikken som få andre band kan skilte med.

Vi kunne nok pratet til langt utpå kvelden om det å være artist, jente, gitarist og det å passe inn i en kultur, men velger heller å sitere Tora:

— Kunst og musikk har ikke noe kjønn. Er du god nok, så er du god nok. Det handler i stor grad om hvor villig du er til å ofre alt for å nå dit du vil. Du må gå “all in” og være god. Så må du ønske at publikum får valuta for pengene, og få hue ut av ræva slik at du ser det som er rundt deg. Du gjør ikke dette bare for deg selv, men for alle de som skal gå ut av lokalet etter konserten og tenke “dette ga meg noe”.

Se bildene fra konserten i Alexandraparken her:

Besøkt 1 559 ganger