Foto: Ruben Olsen Lærk.

For en flott festival!

Ellen Andrea Wang. Illustrasjon: Arne Nøst.

Skal all musikk være for alle? Nei. Enkelte typer musikk skal faktisk være for de få. Dette gjelder ganske spesielt på en jazzfestival.

Her i Fireflate holder vi oss ikke med terningkast. Av gode grunner. Det har liksom en stygg tendens til å bli enten 5 eller 6, ikke minst i lokalpressen – og denne journalistikken avspeiler ikke virkeligheten. Alle veit at noen konserter rett og slett ikke står til forventningene. Ingen nevnt i denne sammenhengen, ingen glemt.

Sett fra redaktørkrakken i Fireflate, har dette vært en fest av en festival. Vi har sagt det før, og gjentar gjerne: Når norsk jazz står på plakaten, veit vi at det i de aller fleste tilfelle er en garanti for høy kvalitet.

Vi er ikke motstandere av flinkiser fra det store utland. Ikke misforstå! Men tanken om at kvaliteten på musikken skulle synke ved at Moldejazz 2021 i all hovedsak kunne by på norske musikere – den hadde ingen rot i virkeligheten.

Økonomi? Som jo er helt avgjørende for festivalens framtid. Vi siterer oss sjøl:

“De tørre tall for verdens eldste jazzfestival i kontinuerlig drift er som følger: Inkludert opptredener i Parken gjennom uka ender det totale antall konserter på hele 72. Det er i alt solgt 8500 billetter, men antallet vil trolig stige noe når de faktiske tallene for lørdagens konserter foreligger.”

Regnskapet ser i verste fall ut til å gå i null. Hurra! Moldejazz har en solid ledelse, administrativt som musikalsk, og har virkelig kommet gjennom disse to korona-åra med stil og eleganse. Og med bankkontoen intakt. Begrepet fins ikke lenger, men dette er helt sant: Moldejazz er en knutepunktfestival.

Med dette takker vi i Fireflate for oss i år. Vi er tilbake neste år, og lover å ha et spesielt vaktsomt blikk på Artist in Residence 2022: John Zorn. Vi gleder oss!

Et visdomsord helt til slutt, henta fra vokabularet til ei kjent kvinne her i Molde: Du må ikke skyte før bjørnen har falt! Husk det!

Besøkt 424 ganger