Oddrun Liljas verden

Den langtreiste musiker krysser sine spor.

Oddrun Lilja kom tidligere i år med sin bejublede debutplate LILJA: Marble. Plata inneholder 10 spor inspirert av ti byer hun har besøkt de siste årene. Musikken er kommet til ved hjelp av lokale folke- og jazzmusikere. Her snakker vi om en form for musikalsk dannelsesreise fra nær og fjern, og Oddrun Lilja har uttalt at dette handler om å ha et åpent norsk øre mot verden og, ikke minst, det å komme hjem og behandle inntrykkene fra de mange reisene hun har vært på de siste årene.

De av oss som har fulgt med på prosjektene Oddrun Lilja har deltatt i, eller selv skapt, de siste årene satt nok med en følelse av den reisen vi ble med på i Teatret Vårt denne ettermiddagen ville transcendere låtene til et høyere nivå. Dette ønsket ble oppfylt mye takket være Bafana Nhlapo på perkusjon og knallsterk vokal. Vi fikk også servert høyere grads vokalprestasjoner fra Beady Belle (Beate S. Lech), myke innbydende basslinjer fra Jo Skaansar og slående slagverk fra Jakop Janssønn. Hele bandet deltok ellers på vokal ved behov, hvilket ga kveldens konsert det lille ekstra.

Oddrun Lilja er kanskje ikke selv klar over at hun er en ypperlig historieforteller, og morsomme anekdoter kom som perler på ei snor. Dette visste publikum å sette stor pris på. Om undertegnede fikk lov til å ønske seg noe, ville det vært ei plate fra LILJA med tittelen Even more marble stories.

Konserten var bunnsolid på alle måter. Bandet var veldig samspilte – en skulle nesten tro at de hadde spilt dette materialet i årevis. Det er dessuten svært moro å oppleve en eksepsjonelt dyktig yngre artist som også har et så godt publikumstekke. Det er nok av dyktige artister som knapt tør å se opp fra gulvet.

Det hele begynner i New York med hva vi antar er samplede lyder fra storbyens larmende rom, mikset inn i en heftig trommesolo fra Janssønn, godt understøttet av Nhlapos’ påtente perkusjonslek. Reisen begynner med kun disse på scenen. Etter noen minutter trer resten av bandet frem fra skyggene, og vi får den perfekte New York-følelsen, som satt man på en vaskekte diner kl 03:44 en kald høstdag i oktober. Lydbildet er varmt og innbydende, og utenfor kan vi se dampen stige opp fra kumlokkene og de gule taxiene rulle sakte gjennom gatene.

Neste stopp på reien er Bagamoyo som ligger på kysten av Tanzania. Lydbildet har også islett av Midt-Østen, men rytmebildet er helt klart fra østlige Afrika. I dette nummeret må vi virkelig berømme Jonsdottir med et arrangement som gjør at dagens fremførelse av låten er den versjonen som egentlig burde ha blitt spilt inn på plata. Det var som å drømme seg bort i hvite strender og palmesus.

Dagens tredje låt er en liten pause i reisen via Mémoire. Fra et såpass nordvest-afrikansk lydbilde beveger vi oss over til nordlys over den sorte vulkanørkenen man finner i Oddrun Liljas andre hjemland. Det er nesten så vi sitter med en sakral følelse av ensomhet – men på den gode måten vel å merke. Dette er etter Fireflates mening kanskje konsertens sterkeste låt – når det gjelder både melodi og tekst.

I Gnawa-tradisjonen finnes det et ritual, Lila. Oddrun Lilja forklarer det hele:

– De spiller hele natten, gjerne fra syv om kvelden til syv om morgenen. Dette kan gå veldig heftig for seg og folk kan falle i transe – og til og med falle ned på bakken. Natten forløper også i farger, og ulike typer musikk er knyttet til hver farge.

Dette bringer oss til konsertens kanskje lengst låt, som faktisk er inspirert av hele Lila-seremonien. Det naturlige navnet på låta er dermed Lila.

Her starter vi med et fantastisk knirk og skrik-parti på gitar, godt understøttet av perkusjon. Undertegnede ble litt våt i øyekroken akkurat under det partiet der. Akkurat dette partiet viser hvor fantastisk god og allsidig Oddrun Lilja er som gitarist. Deretter over til tunge bassrytmer, perkusjon og kvinnelig vokal. Varmt og innbydende, og Fireflates utsendte observerte at store deler av publikum satt med lukkede øyne og vugget i takt med bassen. Rundt syv minutter ute i låten skifter vi spor til Beady Belle sin krystallklare stemme, og noe som kanskje kan likne på et sjanti-rytme-inspirert parti.

Så er vi tilbake på reisesporet fra plata. Før turen til Marokko måtte Oddrun Lilja lære seg litt fransk siden landet har vært under tidligere fransk styre (og språk). Dermed ble låta Paris skapt ved at hun spurte sine musikker-venner hva er det peneste ordet dere vet om?

— Quel est ton mot prefere en francais.

Paris starter med sart kontrabassgang og nydelig duett mellom Oddrun Lilja og Beady Belle. På alle låtene hvor de synger sammen utfyller stemmene hverandre så godt at en skulle tro de hadde sunget i sammen i mange år. Lyden av Paris gir de som har vært på en jazzklubb nede på Montmartre tilbake i en enklere tid virkelig valuta for pengene. I denne melodien er det rett og slett godt å leve med Gitanes og Pastis. Gitt applausen etter første sekvens med duett var publikum helt i samme følelsesspekter.

Perkusjon, bass og gråtende gitarer med østlig inspirert lyd kan ikke annet enn å bli vakkert og sart. Det er slik Kolata starter. Dvs. den starter egentlig med en video av sitarist Ustad Ashraf Sharif Khan som er 9. generasjon ragamusiker fra Pakistan. Oddrun Lilja tilbrakte en måned i India med ham i 2015/2015 for å spille på forskjellige raga-festivaler. Etter en fin gråtestund med gitar, bass og perkusjon tar kontrabass og vokal igjen over showet. Dette er en deilig lang låt med basslyd som brummer i magen og nydelig vokal som kiler baksiden av hjernebarken, i alle fall frem til gitaren igjen kommer og tar oss inn i et ganske østnorsk landskap, eller Chicago rundt 1975-1976. Eller fra et kaotisk torg i det østlige Afrika i begynnelsen av 2000-tallet (for de av oss som liker slikt). Dette viser med rette hvor god denne komposisjonen er.

Islandsk er et nydelig språk, kanskje fordi mange av ordene høres norske ut, men klinger rett og slett utrolig mye bedre enn denne nymotens dansken de fleste her til lands snakker. Reykjavik er helt klart konsertens sarteste og nydeligste låt. Jeg er ikke godt bevandret i det islandske språk, men forstår nok ord til at dette underbygger følelsen av tristhet og smerte. Mange forbinder Island med et goldt og kaldt landskap, men denne låten er varm, inkluderende og innbydende. Man får rett og slett følelsen av å bli tatt godt vare på.

Fra det kjølige nord til Mekelle, Etiopia. Det hører med til de ypperst sjeldne konsertopplevelsene her på Moldejazz at vi får lov til å ta del i en så sterk mannlig vokal som det Nhlapo her fremfører. Beady Belle er også med på vokal og dette gjør hele stykket så godt som utenomjordisk. Denne versjonen av sangen stiller i en egen kategori sammenliknet med plateversjonen (som for øvrig er et top notch stykke musikk). Det er vokalene til Nhlapo og Beady Belle som er dette stykket med nedtonet akkompagnement primært av kontrabass med senere innslag av rullende akustisk gitar, stille slagverk og myk koring fra hele bandet på slutten av låta. Dette gjør stykket til et særlig kontrastfylt stykke håndverk. Dette fremførelsen er utrolig kraftfull. Vel fortjent trampeklapp fra publikum!

Tyr er en by i Sør-Libanon hvor vi finner den nest største palestinske flyktningeleiren Rashidieh. Der finner vi barneorkesteret Assumoud Palestinian Orchestra som består av mellom 40 og 80 barn. Orkesteret driver med musikk og dans, og Oddrun Lilja har jobbet med dem to ganger. Fremførelsen starter med halv-tunge gitarriff underbygget av perkusjon og slagverk. Umiddelbart får jeg assosiasjoner til TV-bilder fra utbombede områder i Midtøsten. Dog, når sang og melodi forflytter seg sideveis trer solen og håpet frem fra skyggene.

Redaksjonen applauderer valget av en så sterk komposisjon og ønsker Covid-19 dit pepperen gror, det er synd ikke Teatret Vårt var fylt til randen. Det er mange som hadde hatt glede av denne konserten. Dette er nok en av de 5 beste konsertene så langt i Moldejazz 2021 vi har vært på.

Nå kunne faktisk godt konserten sluttet med denne tankefulle versjonen av Tyr. På en måte hadde det vært greit. Vi har det veldig bra her på Moldejazz og har bare godt av å bli påminnet om at ikke alle har det like godt som oss.

Men gode artister tar godt vare på et takknemlig publikum, og med Nairobi i Kenya som ekstranummer. Her er vi tilbake i suggererende og vuggende afrikanske rytmer og sang. Rett og slett en liten gladsak publikum viste å sette stor pris på, og det var mang en publikumer som nok hadde ønsket å reise seg for å danse. Dessverre er ikke dette lov i år. Men som Oddrun Lilja så betimelig sa:

– Det er lov å danse, inne i hjertene deres.

Nairobi er primært en låt drevet frem av solid elgitarspilling og lekende fremtredende perkusjon understøttet av bass og sobert slagverk.

Når vi forlot Teatret Vårt etter 70 minutter savnet vi ikke så mye, men jeg lurer veldig på et par ting. For det første om ikke Moldejazz bør oppnevne henne som Artist in Residence om et par år. Jeg mener hun har den musikalske tyngden til dette. For det andre; hvordan de andre sangene på Marble tar seg ut med besetningen vi opplevde i dag. Og men ikke minst; hvorfor ikke Moldejazz kjente sin besøkelsestid og ba om at hele albumet skulle fremføres.