Moskus på viddene

Hva er vitsen med å holde en konsert, når du tilsynelatende er fullstendig likegyldig til om publikumet ditt er interessert i hva du holder på med?

Moskus kom midt inne i hyllesten til Jon Christensen i Bjørnsonhuset. Og leverte en — i mine ører og øyne — begredelig forestilling.

De tre musikerne i Moskus er hundre prosent sikkert suverene instrumentalister. Hver for seg. Sammen har de absolutt null formidlingsevne. Verst av alt – det ser ut som om de ikke er interessert i å forholde seg til et hundretalls publikummere.

 

Denne typen opptreden blir jeg faktisk smått provosert av. Greit nok å spille introvert musikk. Men så lenge folk betaler i dyre dommer for å høre på deg, må du faktisk være interessert i å please de som har betalt billetten.

Bassist Fredrik Luhr Dietrichson kunne like gjerne spilt på en trepinne, eventuelt ei dokke av typen Titten Tei. Ingen i denne verden kunne ha oppdaga om han spiller ass eller c eller Bb … hva som helst. Det samme med trommeslager Hans Hulbækmo. Min for lengst avdøde far var mye flinkere til å spille på skjeer i muntert selskap enn den perkusjonen Hulbækmo presterte i Bjørnsonhuset.

Og Anja Lauvdal — pianisten? Hun er selvfølgelig kjempeflink! Men hva hjelper det, når du gjør ditt beste for å skjule at du faktisk kan spille piano?

Ojsann! Her kom en bass-solo! Endog med bue! I hilldur. Eller en toneart ikke en gang bassisten veit hva heter.

Var det jazz de framførte? Europeisk samtidsmusikk? Ikke så nøye, egentlig. Problemet er at de virka totalt uinteressert i hva de holdt på med. Både seg i mellom, og i sin manglende kontakt med publikum.

Det hjalp ikke at performance-leder Audun Vinger etter hvert stilte trommeslager Veslemøy Narvesen spørsmål av typen: — Var det noe med taktslagene til Jon (Christensen) som …? Hva skal man svare på sånt, uten å snakke seg fullstendig ut i tåka?

Og sånn blei det med den saken.