Kristoffers fantasy-verden

Det var på mange måter helt på sin plass at brannalarmen gikk i storsalen på Plassen rett før konserten med tubaisten Kristoffer Loe og Trondheim Jazzorkester tirsdag kveld.

Kristoffer Lo ble tildelt Sparebank 1 og Midt-Norsk jazzsenters store jazzstipend under festivalen i 2013. Et premiss for stipendet var å sette opp en konsert sammen med Trondheim jazzorkester på festivalen i år, noe han, etter undertegnedes mening gjennomførte med bravur.

Jeg tror dette er den yngste utgaven av jazzorkesteret til nå, med saksofonisten Eirik Hegdal (40) som eldste medlem. På venstre flanke hørte vi trompeter Eivind Lønning, trombonist Erik Johannessen og gitarist Petter Vågan. På høyre flanke sto den danske (nå Trondheim-bosatte) saksofonisten Mette Rasmussen, saksofonist Andre Roligheten og saksofonist Eirik Hegdal, og bak de to vokalistene Ingrid Helene Håvik og Kari Eskild Havenstrøm. I midten av det tette scenariet befinner verkets komponist, kapellmester, tubaist, gitarist, basstrompetist (?) og vokalist Kristoffer Lo seg – med stoisk ro og total kontroll og oversikt.

Det hele starter vokalt med “Savages”, nesten som noe fra Ronja Røverdatter, og allerede her får vi en følelse av 70-talls syrerock, og vi gynger med sammen med bandet. Deretter får vi den nydelige “Fall in Love”, som har en klart keltisk åpning med vokal og gitar, og vi står spente og venter på et smell som aldri kommer.

“How We Run” kunne vært soundtracket til en film i Hobitt-landskapet eller innover der, før “Safe Film” starter med Eivind Lønnings typiske, litt svevende trompet, og vi er langt inne i den dystre keltiske middelalderen igjen, og alt er bare så uendelig vakkert. Ole Kvernberg melder seg på sammen med gitarist Petter Vågan i noen seige drag som skaper en vakker melodi med vokalen til Håvik på topp. Neste låt har ingen tittel på Eivind Lønnings noteark. Andre Roligheten og Gard Nilssen legger et slags industrielt bakteppe før Kristoffer plukker fram tubaen og blåserne kommer inn. Vi står som på nåler og føler oss langt inne i en fantasy-film.

Vi er langt inne i en viltvoksende skog. Det er tåke, og det rører seg noe ukjent og skummelt inne bak trærne.

“Savages II” følger, med samme start som åpningslåta. Jeg tenker på eldgammel Yes eller en liveskive med Genesis jeg en gang var i besittelse av, men som noen plukket med seg på ett eller annet nackspiel på 80-tallet. Vi noterer knalltung blås på blokka.

Neste låt ut er “Make Fame”. Bandets danske medlem, altsaksofonisten Mette Rasmussen, kjører en solo som kunne vært en del av et prosjekt redigert og styrt av Ornette Coleman, med Mats Gustafsson lurende i bakgrunnen. Hun har en skarp tone i hornet og tar ut det meste i denne sekvensen, før Eirik Hegdal overtar og drar det hele videre. Rasmussen rekker her å bevise hvilken fantastisk saksofonist hun er, det hele er kreativt, oppfinnsomt og ytterst moderne – vi kan fastslå at danskene har fått en verdig arvtager etter Jesper Zeuthen. Når Kristoffer Lo plukker opp tubaen rister det i grunnvollene på Plassen. Dette er rock’n roll for gutta med hår på brøstet! Hvis du kan tenke deg trioen Pelbo, som Lo er en del av, gjort av et anarkistisk storband uten skylapper, sperrer eller annen motstand, så har du dette bestillingsverket.

Som ekstranummer gjør de en nydelig rockeballade som Lo har kalt “Før”, hvor vokalist Håvik (en av Kristoffer Los medsammensvorne i Higasakite som spiller for “Andebys” ungdommer senere i uka) får vist seg fram nok en gang. Alt er så vakkert, så vakkert, og vi kan forlate Plassen med smil om munnen og med løftet hode.

Men var det jazz? Kanskje? Kanskje ikke! But who cares!