Willie Nickersons egg

Det regner ute, er vått, kaldt og surt. Jeg liker ikke regn – det gjør meg litt deppa. Men i kveld fant jeg kuren mot dette kjipe humøret, inne i Alexandrakjelleren. Der var det varmt og lystig.

Vi blir møtt av seks musikere og en mann som sitter godt bakoverlent i en rød godstol av fløyel. Jeg snakker selvfølgelig om Tommy Mars, Arthur Barrow, Arild Andersen, Rob Waring, Håkon M. Johansen, Jon Larsen og Terje Strømdahl.

Historien sentrerer rundt Willie Nickerson. Han er et pinnsvin fra Skinkebekk som lengter etter mer i livet. Han jobber med eksport, hovedsaklig av bartevoks. Willie oppleves som noe lavmælt og sjenert og er rett og slett ikke lykkelig. Han savner noe som gir han mening i livet – noe som setter alt i perspektiv og kan uttrykke det innerste.

For Willie er svaret på alt dette å spille bass; det gir han mening. Gjennom stemmen til Terje Strømdahl kommer Willie til liv og uttrykker at når han spiller, da han ikke behøver å rulle [seg] sammen til en ball og at han gjerne vil at alle får høre bassens magi. Willie bestemmer seg for å følge drømmen sin og føler seg endelig hjemme når han sitter på jazzklubben Den Vridde Sik i Oslo.

Og her kommer tvisten – for der står det fire sortkledde gribber, bedre kjent som Jazzpolitiet. En del av hjernen ders, omtalt som glutinus libra, er ekstremt følsom. Hos vanlige personer er den meget liten, men Jazzpolitiets glutinus libra er på størrelse med en avocado. Dette er den delen som skiller mellom jazz og humor; to ting som det er forbud mot å blande ifølge Straffelovens paragraf 2001.

Willie kommer i konflikt med Jazzpolitiet, og dette driver historien videre. Vi møter på Volvat Amadeus Paprika, nakne danserinner, sigøynere, Brokkoli Brødrene fra Paris og flere andre. Den onde festivalsjefen, Otis Stoink Balle, møter vi også flere ganger. Dette er en mann som virkelig ikke vil Willie noe godt…

Med fare for å røpe noe skal jeg ikke skrive mer, men det skjer mye spennende videre i fortellingen. Vi følger Willie gjennom mange år – totalt sju kapitler med herlig humor og mye latter. Selv de på scenen må trekke på smilebåndet.

Fortellingen sies å være en noe biografisk fremstilling av Hot Club de Norvège, men Tommy Mars mener også at den er en god fremvisning av kampen mellom kunsten og makten. Terje Strømdahl må virkelig hedres for sin fremføring – publikum ler seg skakke. Og musikerne blir gitt sin sjanse til å skinne! Musikken akkompagnerer fortellingen perfekt, og stykkene mellom kapitlene sender ut herlige toner.

Dersom du ikke har tenkt deg på Willie Nickersons Egg må jeg advare deg: dette er en stor feiltakelse. Alle oppfordres på det sterkeste til å gå og oppleve denne eventyrlige fortellingen. Det er fremdeles mulighet til å få det med seg, klokken 17:00 på onsdag i Alexandrakjelleren.

Dagens høydepunkt, anbefales på det varmeste!