Drømmefargeren

Et møte med den unike trompeteren og flügelhornisten Tom Harrell er av typen man aldri glemmer.

Tom Harrell (68) har slitt med psykiske lidelser store deler av sitt voksne liv. Tung medisinering for å holde sjukdommen i sjakk har ført til at vi som hadde vårt første møte med han blir imponert av alt ved denne mannen.

Etter han kom subbende inn på på scena i Bjørnsonhuset med horna og notene under armen og sakte, men sikkert fikk gjort seg klar, så ga han og hans ganske ferske sekstett oss en gave av en konsert. Harrell er veldig til stede når han spiller, ellers har han blikket festa i gulvet og bruker tydeligvis alle sine krefter på det som skal skje videre.

Harrells nydelige trompet- og ikke minst flügelhorntone har prega band leda av blant andre Stan Kenton, Phil Woods og Horace Silver. Det betyr viktige deler av den moderne, akustiske og melodiske jazztradisjonen. Også som bandleder, komponist og arrangør er fortsatt Tom Harrell der. Han jobba også med pianoikonet Bill Evans på slutten av hans karriere og i mine ører er det mye av Evans’ lyrikk og logikk i spillet hans – Harrell byr også på lange, flotte og logiske linjer i uttrykket sitt.

Musikken vi fikk presentert var henta fra albumet “Colors of a Dream”, antar jeg. Harrell snakker nemlig overhodet ikke bortsett fra å introdusere bandet helt til slutt, noe som sikkert er en kraftanstrengelse i seg sjøl. Uansett så var det vakker og unik musikk i veldig personlige arrangement og når så Harrell har valgt ei instrumentering med Johnathan Blake på trommer, Wayne Escoffery på tenorsaksofon, Jaleel Shaw på altsaksofon og Ugonna Okegwo og Esperanza Spalding på bass – sistnevnte også på vokal på en del av låtene – så sier det seg sjøl at lydbildet blir både originalt og personlig.

Samtlige av hans medmusikanter holder skyhøyt nivå sjøl om de bar preg av at de fleste hadde blitt matforgifta dagen før i Romania. Bare det at superstjerna Esperanza Spalding har valgt å spille ei sidekvinnerolle i Harrells band, forteller en hel del om hvilken status han har i musikerkretser og det er ikke vanskelig å skjønne etter det sterke møtet i Bjørnsonhuset. En av de vakreste låtene var forresten i et arrangement med kun Harrell og to basser. Sjeldent kan man trygt si, og uendelig inderlig.

Tom Harrell kom til sine egne og de tok vel i mot han. Ingen som var der vil noensinne glemme han heller.