Midnattskonserten på Teatret Vårt tirsdag ble et gjensyn med en psykedelisk jazzrock-vegg av de sjeldne. Elephant 9 er av mange regnet som norsk jazz på sitt råeste.

Denne utgaven av bandet har fått med seg den svenske gitaristen Reine Fiske. Eksperimentell, men ytterst tilstede i den han gjør på scenen. Han kompletterer det allerede heldekkende lydbildet.

Det er sterkt, det som møter oss i Teatret Vårt. Det blir til tider slik at jeg har problemer med å skille ut hvem som gjør hva. Gutta i bandet er eminente musikere, med beina plantet like mye i rock som i jazz, noe jeg mener begynner å bli en gjenganger i norsk jazzmiljø; grensen mellom sjangrene er til de grader visket bort. Kanskje er det dette som er framtiden? Kanskje må jazzmiljøet bevege seg over mot rocken for å nå fram, ja kanskje også popifiseres? Igjen er det snakk om hva man vil med musikken.

Om det er slik, så vil jeg jo si det ser lyst ut, for Elephant 9 leverer varene. Det er massivt, groovy og suggererende. Det er rett og slett en mammut, stor og hårete, men i dette tilfellet heldigvis ikke utdødd.

 

Besøkt 8 ganger
Previous post

Drømmefargeren

Next post

Men er'e jazz?

Jan Inge Tangen

Jan Inge Tangen