Sett jazzen fri

Mats Gustafsson er Artist in Residence i år, en utrettelig motor i den frie jazzen. Det får meg til å tenke på hva det frie egentlig er. Hva er det frie i Mats Gustafssons frie jazz?

Første gang jeg så Mats var i New York i året 2000, da Chicago Tentet varmet opp for Sonic Youth. Vi så Mats spille solo, og det var åpenbart for oss at dette var noe helt spesielt. Siden har han spilt i Oslos nabolag så jevnlig at jeg har blitt på fornavn, selv om dette er en ensidig ordning som bare jeg vet om.

Men mannens karriere går altså helt tilbake til sent 80-tall. Finner vi noe av kimen her? Det var nemlig da det frie feide over Europa igjen. Millioner av europeere kom puljevis tilbake til den frie verden, etter 50 år bak jernteppet. Det var en berusende tid for en tenåring som meg, med gryende bevissthet om verden og historien. Friheten kom ikke av seg selv, den hadde sine motstandere. I Kina ble den kvalt med et nødskrik sommeren 1989. Men den lå i lufta, og gjorde ML-kontingenten på lærerrommet ekstra bleke om nebbet de tidlige junidagene. Så falt Muren, og den virket ustoppelig.

Mats utviklet på sin side den frie musikken. Etter hvert fikk han følge av nylig frigjorte musikere som grep den nye friheten, også musikalsk. To etterkrigsgenerasjoner måtte leve partiets liv istedenfor sine egne. Hva var prisen, målt i menneskelig samhandling og utvikling? Hva kunne vi gjort sammen? Hvilken musikk kunne vi hørt? Det frie kom ikke et taktslag for sent.

Selv kom jeg til det frie i musikken via andre veier, som gikk gjennom New York mer enn én gang. John Zorns prosjekter dro også meg over i den frie verden, og til slutt til Molde – og Fireflate! – i 1998. Derfra gikk det bare én vei. Det var kanskje med Chicago Tentet noen år senere at jeg meldte endelig overgang. Jeg husker i alle fall ikke så mye av den Sonic Youth-konserten. (Selv om de er bra, de, altså!)

Siden vi møttes har friheten blitt satt på harde prøver fra alle kanter, og virker kanskje mindre ustoppelig nå. Bare spør Liu Xiaobo, Edward Snowden, Nadia Savsjenko, eller Krim-tartarene, om du skulle være så heldig å se noen av dem. Spør kanskje heller våre smånervøse, men fremdeles frittgående, naboer i Baltikum. De kan fortelle deg at frihet, selv i små doser og pussige former, ikke skal tas for gitt, langt mindre latterliggjøres – og definitivt ikke i musikken.

Nyt derfor enda uke i frihet, og nyt det frie i jazzen til Mats Gustafsson. Kanskje er det slik at – hva heter det – free your jazz, and your mind will follow? Fritt fra hukommelsen, såklart!