Tigran den tidløse

Hvis du ikke var til stede på Tigran, kan du angre. Den ledige plassen, om enn ikke stor, kan ikke vitne om noe annet enn en tapt opplevelse.

Dette var en sjanse til å forsvinne inn i en musikalsk og drømmende virvelvind. Hvis du ikke var til stede i går anbefaler jeg at du hopper på neste sjanse til å se Tigran live.

I går kveld fikk vi hovedsakelig en innføring i hans nyeste album Mockroot, gitt ut i februar. Generelt sett vil jeg si at denne musikken er et herlig sammensurium: man merker at Tigran er trent i både jazz og klassisk, men i tillegg får vi innspill av etnisk folkemusikk og samtidsmusikk med et dryss av electronika og vokaler. Ett helt magisk og sært samspill!

Apropos samspill – all hyllest til trioen som står på scenen. Med Sam Minaie på bass og Arthur Hnatek på trommer faller de over i en tyngre tone – så her kan man hoppe fra tradisjonelle armenske rytmer til rock/prog-rock til elektronika i en og samme sang. Det høres litt merkelig ut, men det funker. Og noe av det som gjør at dette er så bra er gjerne det at musikken virkelig gjenspeiler et bredt spekter av følelser. Alt i alt har albumet (og konserten) et melankolsk preg, men når Sam, Arthur og Tigran drar til, får man alt: tristhet, glede, lettelse, lekenhet, pågangsmot.

Etter en halv time spiller de Apple Orchard in Saghmosavanq. En nydelig sang. Det er ikke mer å si. Her får alle komme til rette; for et samarbeid på scenen. Det begynner så rolig og bygger seg så opp, opp, opp – til både Tigran og jeg letter fra setene våre. Herlig. Trioen er så samspilt, og støtter hverandre. Musikalsk er det en storslagen opplevelse; heavy bass, lekende tangenter og behagelige trommer. Jeg glemmer alt og bare er. Musikken er alt jeg enser.

Men plutselig var det slutt. Så altfor fort. Det har bare gått en liten time. Tigran, Sam og Arthur reiste seg og bukket. Publikum klappet og klappet – og klappet. Jubelen hoiet rundt i rommet, og Tigran tar seg til hjertet. Alle gliser. Men publikum er ikke ferdige. De skal ha mer. Til slutt gir Tigran etter, og ytrer “ok, ok, alright” mens han ler. Kveldens siste starter med en herlig myk solo av Tigran på tangentene, mens han plystrer til. Han blir etter hvert akkompagnert av Sam og Arthur, hele sangen livner til. Absolutt den råeste miksen av klassisk piano over rhythm og beat jeg noensinne har hørt.

Alle i salen står og klapper. Jeg er sikker på at det ikke bare er jeg som ville at konserten skulle fortsette, men det er dessverre over for denne gang. Trioen bukker og gliser.

Jeg hang litt rundt lokalene i etterkant, ikke helt klar for å gi fra meg den herlige følelsen. Jeg var ikke den eneste.  Flere satt igjen og småsvaiet, mens de snakket om musikken. “Detta va bra! Nå vart æ overraska!” Positive kommentarer og smil overalt. Og plutselig kom både Sam og Arthur gående, og jeg fikk anledning til å takke dem for en fantastisk kveld. Selv sa de at it was great  og at de really enjoyed themselves.