Nu-jazz på Jamaica?

Det er blitt tirsdags kveld. Det nærmer seg midnatt – og det er tid for den nye kvintetten Sly & Robbie meet Molvær i Teatret Vårt. I vinter begynte ryktet å gå. Sulaisten Nils Petter Molvær skulle samarbeide med Sly & Robbie!

Om noe bærer arven videre fra Jamaicas undergrunns-musikkliv er det samarbeidet mellom bassisten Sly Dunbar og trommisen Robert Shakespeare. De er fortsatt aktive som musikere i tillegg til å drive musikkproduksjon hvor de presenterer nye, lovende band fra Jamaica. De inngår også samarbeid med andre musikere hvor de legger sitt umiskjennelige preg på musikken.

Nils Petter Molvær trenger ingen bred presentasjon. Siden utgivelsen av Khmer på ECM i 1997, har trompetisten vært en sentral pådriver ikke bare av norsk improvisert musikk, men også av utviklingen av det som har blitt benevnt som nu-jazz. En musikk-tradisjon hvor den improviserte akustiske musikken integrerer inspirasjon fra techno, og andre nyere musikkstiler. En aktiv og musikkskapende bruk av lydgenererende og -manipulerende elektroniske verktøy står sentralt i dette. Innenfor moderne jazz er det Jon Hassel som står som den sentrale drivkrafta i denne utviklinga.

Etter at den siste plata Switch syntes å vise en ny Molvær i emning, så vi fram til denne konserten. Og jeg veit at jeg ikke var den eneste. Ville dette være nok en nyorientering av Molværs musikk?

Med seg har de tre den norske gitaristen Eivind Aarset og den finske live-sampleren Samu Ripatti, under sitt karakteristiske, musikalske pseudonym Vladislav Delay.

Det var derfor med stor spenning vi nærmet oss Teatret Vårt denne natta. Når bandet er vel i gang er det langt fra fullstappet i Teatret Vårt. Og kanskje bemerkelsesverdig nok, ingen som er aktive i kroppslig medlevelse av musikken.

Det starter med umiskjennelig molværske lyder. Molvær er plassert sentralt fremst på scenen. Aarset ytterst til venstre og Delay på høyre side. Bak står Robbie Shakespeare med elbass oppå Sly Dunbars venstre side. Dunbar synes knapt bak trommene, med lite lys er det såvidt jeg aner at det sitter noen bak trommesettet. Det kan synes som om han er utstyrt for røffe tilstander. På hodet har han noe som vi aner er en styrthjelm eller liknende.

Video: Andreas Winter

Etter hvert skjønner vi at det er hit de vil, dette er Molvær anno 2000-og-den-tid. Noen spennende partier etter en halv time hvor vi begynte å kjenne eimen av Jamaica, men derfra gikk det nedover. Da det tonte ut med at Robbie brøt ut i sang – med Pink Floyd-teksten We don’t need no education … – uten noe som helst ironi eller tunge-i-kjakan, ble det ikke morsomt lengre. Men hvor blei Kingston av?

Det var skuffet vi dro ut i moldenatta, for å finne nærmeste seng. Inderlig håper jeg at onsdagen vil skaffe oss minner som legger seg over dette som den varme dyna jeg trekker over meg før jeg sovner. God natt!