Røtter

Sjømannspresten i New Orleans introduserte det som skulle vise seg å være en opplevelse ingen burde vært foruten i en fullsatt domkirke i kveld. 

På benken bak meg satt det noen amerikanere som var nervøse foran opptredenen til noen de kjente.

– De synger som om det er en stemme, sa de. Og forventningene mine steg enda ett hakk.

Skruk kom inn i kirken opp sidene og i midtgangen, og omringet oss med svarte kapper. De startet konserten med en gammel armensk versjon av Fader Vår som de lærte av noen syriske munker. En versjon som startet med dype basstemmer og melodiske tenorer, og som etter hvert fylte hele domkirka med en lun og god stemmetetthet. Slik stod de også da de sang låt nr. to som var Rør Vid Meg. 

Så beveget Skruk seg opp på scenen i kirka, og sang to bedehuslåter som ble fremført så rent og sart at det må ha rørt alle fremmøtte.  O Jesu åpne du mitt øye og Navnet Jesus blekner aldri.

– Bedehussangene inspirerer mange. De har blitt stueren i kirka, noe som de ikke var på -70tallet. Men det som var skremmende og provoserende da, er trygt og godt nå, sa Per Oddvar Hildre før han introduserte neste låt som var Mathias Orheim sin låt Å var eg meir deg Jesu lik, arrangert av Magnar Åm.

Dette var et arrangement som man kunne bli provosert av, fordi det var mange spennende og tette akkorder. Men personlig var dette et helt fantastisk arrangement, nettopp akkurat på grunn av akkordbruken, og det faktum at Skruk sang det så sart og samtidig så mektig.

Så kom Oakland Interfaith Gospel Choir opp i midtgangen. Et kor som består av medlemmer med 18-19 forskjellige trosretninger, men som møtes for å synge hjertespråket, soulspråket sammen.

Når Per Oddvar Hildre setter i gang Iver Kleive sin Kyrie Eleison er OIGC som synger fra midtgsangen og Skruk på scenen,  før Skruk trekker seg tilbake  og OIGC inntar plassene.

Røtter kalles dette samarbeidet fordi dirigentene Per Oddvar Hildre og Terence Kelly mener at bedehussangene og gospelmusikken har samme røtter. Oakland Interfaith Gospel Choir startet også sart, men med en solo fra en av de kvinnelige vokalistene som fylte hele domkirka. Med en innlevelse og en stemmeprakt som tok oss med tilbake til slavetiden, og fortalte en historie om denne jenta som hadde blitt fratatt sine barn og levde som slave.

Og nå viste amerikanerne på benken bak meg hvordan det skulle gjøres. det var klapping og dansing på benken. Men ingen turte å reise seg å danse i midtgangen slik dirigenten oppfordret oss til.

– Jeg har hørt at nordmenn ikke danser i kirka, og at det derfor er vanskelig å få de til å gjøre det. Men jeg skal klare det om jeg så må komme ned å hente dere opp fra benken. Sa Terence Kelly i det han snudde ryggen til og ledet koret sitt inn i en ny stor gospellåt.

Han fikk publikum til å reise seg å applaudere, han lærte oss ulike bevegelser vi kunne bruke i dans, og til slutt fikk han alle i domkirken til å danse og klappe.

Skruk kom fram igjen, og stilte seg innimellom OIGC, og når nesten 100 korister synger sammen er det ikke langt fra at taket løfter seg i Domkirka. Dette var flotte solistprestasjoner og fantastiske stemmer som gjorde akkurat det amerikanerne bak meg sa før konserten. De hørtes ut som en stor mektig stemme. Dette var en opplevelse som skriver seg inn i historien som en av de absolutt beste kirkekonsertene på Moldejazz.