Hva er det med jazzfestivaler i kriker og kroker av dette landet som kun er interessant for spesielt interesserte? Vossajazz serverer hvert år sine besøkende et halvt avhugget sauehode, svidd i flammenes gyldne lys, med et lass av kålrabistappe. Det er mange internasjonale jazzmusikere som opp gjennom årene har rykket tilbake i sjokk og forferdelse når de har fått retten servert. I vånde vendte de seg vekk, og forsynte seg desto mer av de potet-baserte flytende hovedretter. Med upåklagelige resultater.
Mens Vossajazz har sine smalahauer, har Moldejazz sine sveler, uten at det følges av det samme drikketilbudet. Reaksjonen det være seg hos i, eller hos’n Dexter, er da også svært forskjellig!
Enhver utafor Romsdalen som har vært i Molde har fått et dypt – og avhengig av de personlige forholdene enten inderlig eller frustrerende – forhold til sveler. Denne skribenten har et nært og kjært hat-/elsk-forhold til sveler.
Hver dag legges det nært opp til Fireflate-redaksjonen fram kasser med ferske sveler. Og vi inntar store mengder av denne vestnorske sikringskosten. Fem om dagen er overhodet ikke nok!
Dette luftige, deigete bakverk, pannestekt og smurt med smør, pålagt brunost eller sukker i rikelig monn. Jeg får ikke nok.
Det gjentar seg hvert år. Jeg ankommer Molde søndagen før uke 29 via tog til Åndalsnes. På ferja over innløpet til Langfjorden, mellom Åfarnes og Sølsnes, merker jeg første gangen den fristende lukta av sveler. Dette er enda en grunn til at jeg elsket den surrealistiske serien Julefergå med Egil «Bop» og brørne frå Sula. Også der hang lukta av nystekte sveler tungt over fjernsynsapparatet.
Men jeg står i mot, selv om det koster. Fordi jeg veit at om jeg holder ut, vil jeg bli tifold tilbakebetalt de neste dagene. Nytelsen blir bare så mye sterkere.
I år kom jeg riktignok med fly og fikk dermed en bråere start på årets svele-leker. En sjokkartet start som fortsatt sitter i, selv fire dager inn i årets festival. Men når jeg kommer inn fra Årø, og passerer kjøpesenteret Roseby, kjenner jeg igjen følelsen. Svelesulten fører til aktiv sleving. Spyttkjertlene jobber på overtid og det er som om osen setter seg i nesa.
En helt sentral ingrediens i dette luktspekret er den syrlige duften av natron. Dette pulveret som fører til luft og løft i det bakverket som ligger framfor deg, eggegult med et gyllent lekkert skjær i stekeflata. Når du setter tenna i denne centimeter-tjukke – etter at den er bretta – lefsa går smaksløkene og luktesensorene i høygir. Sensorene sender intense signaler til alle nytelsessentra i hjernen, og tilbakemeldinga er klar: Mer! Mer! Klimaks er når dette blandes med den liflige lukta av nybrygga kaffe. Kan vi få nok? Nei! Jeg er sveloman!
Da faller roen over sjelen, før den svele-induserte rusen og den tilhørende kreativiteten setter inn ordentlig. Da begynner hjernen å jobbe på høygir, med dette vidunderlige nærings- og nytelsesmiddel som energikilde. Jeg er høy på svele – uten svele blir det ingen tekster fra min side. Men med svele er jeg klar til å improvisere over et hvilket som helst standard-tema. Eller der og da over hva som helst. Kast dem mot meg, jeg fikser det på strak arm!
Men det er alltid noe bak! Jeg har også en bakside. Etter at futten har gått ut av rusen, er det en annen futt som setter inn. Svelene har – når de vel har etablert seg i kroppens indre hulrom – en tilbøyelighet til vende tilbake til urtilstanden. Til en deigete, kompakt masse hvor det syder og koker. Med et uframkommelig resultat.
Moldejazzens store bidrag til internasjonal krigsindustri er natronbomba. Det buldrer og det braker, og det står ikke svele på svele igjen. Men salgsbodene i Storgata står igjen – som om de er helt uberørte.
May I have a svele, please?