Petter: Fire etapper og folk som går

Verket Petter, fremført av Petter Northug Tribute Unit, bød nok på visse utfordringer på en jazzfredagskveld i Molde, men det ble gull til alle som fullførte.

Benevnelsen pling-plong brukes på mye musikk, og betyr ofte “ting jeg ikke gidder å prøve å forstå en gang”, men denne kvelden kom navnet til sin rett. Dette er samtidsmusikk. Formen på Petter er noe man ellers ser i sammenhenger som Ultima, ting arrangert av Ny Musikk og lignende. Det er milevis fra jazz – for ikke å snakke om andre musikkarter.

Verket er ikke improvisert, men strengt komponert og strukturert i fire deler. Mange lurte på om Petter skulle være jaktstart, fellesstart eller hva det nå heter. Men det er ingen av delene; det er avtalt spill.

Hver etappe avsluttes med en liten seremoni der Stine Janvin Motland (vokal) og Leif Elggren (Leif Elggren) lager lyder med motoriserte hermetikkbokser (skåret til å ligne kongekroner), før de plukker en til å stå på en seierspall. Nasjonalsangen fremføres på sekkepipe. Symbolikken er klar: Det plukkes en vinner. Det er Petter.

Det som foregår i hver etappe er ikke mindre snålt.

De fire delene flyter litt over i hverandre, og det ser ikke ut til å være noen klar idé knyttet til hver av dem. Det mest vellykkede grepet er når vokalkunstnerne Motland og Sofia Järnberg bruker sine formidable stemmebånd til å fremføre transkripsjoner av NRKs sportskommentatorer. De avslører en undervurdert musikalitet i sportskommentatorens register av ååååååæææææææ-lyder, samt deres hang til dramatisk intonasjon.

Publikum omgis av lyder. Sekkepiper, magiske stemmebånd, subtil perkusjon, sagblad dratt gjennom barbermaskiner, lyden av klappstoler når folk går. Alt er som det skal være på pling-plong-konsert. De som holdt hele distansen ble stort sett belønnet med et verk som utfordret øregangene og de musikalske konvensjonene de ellers er vant til. Kanskje skulle man gått mer på Ultima også, når det foregår?

Sluttnotat – beklager, jeg mener postscriptum: Klappstoler. Klappstoler er et dilemma. Et åpenbart råd til scener som Teatret Vårt kunne være dette: Slutt med klappstoler! I alle fall på konserter der man må regne med folk som går i (ikke fullt så stille) protest. På en annen side: Folk som går er et fenomen som er helt essensielt for pling-plong-sjiktets selvbilde: Et sikkert tegn på at verket går over hodet på folk flest. Så klappstoler er og blir et dilemma.

Video: Andreas Winter

Postpostscriptum: Takk til Arild Rønsen for velvillig korreksjon av sportsrelatert terminologi.