Don Cheadles Miles Ahead

Onsdag 20. juni vises skuespiller og regissør Don Cheadles «Miles Ahead» i Molde Kino. Filmen vises i sal 1 kl. 16.00. Fireflates medarbeider Johan Hauknes har vært på plass og allerede sett filmen og gir deg her en forhåndsomtale.

Da Don Cheadle annonserte at han skulle lage en film om Miles Davis i samarbeid med familien, og hvor han selv skulle spille hovedrollen, ble nyheten mottatt med stor forventning – gitt Don Cheadles renommé som skuespiller. Vi husker ham jo spesielt for hans sentrale rolle i «Hotell Rwanda».

Etter at filmen om Miles delvis var finansiert gjennom såkalt crowdfunding var forventningene store forut for premieren i New York 15. oktober 2015. Men etter at det kom mer informasjon om filmens innhold og innretning, ble kritikken fra det internasjonale Miles-politiet hardere. Etter premieren i fjor har filmen vært vist på flere jazzfestivaler og har fått en rekke bitende anmeldelser.

Det er lite trolig at filmen får noen ordinær kinovisning i Norge. Den ble vist på Kongsbergjazz, og vil altså bli vist på Moldejazz. Ut over en visning under Oslojazz er det lite trolig at det blir noen offentlige visninger av filmen.

Jeg må si innledningsvis at med min bakgrunn tilknyttet dette internasjonale Miles-politiet, var det med betydelig uro jeg gikk for å se Don Cheadles regi-debut i Krona kino på Kongsberg. Og jeg sier det med en gang – jeg ble positivt overrasket.

Kritikken av filmen har gått på at den tar seg betydelige friheter med hvordan Miles framstilles og den handlingen som utvikles rundt ham. Kort og godt, kritikken er i all hovedsak basert på forutsetningen om at filmen skulle være biografisk. Sentrale media som NME.com og London-broadsheeten Independent omtaler stadig filmen som en biopic.

Don Cheadle omtalte da også dette i begynnelsen som en film om Miles. Dette er ikke sant. Filmen er en fiksjon bygget rundt myter og fakta om den virkelige Miles Davis. Den Miles vi møter i filmen er ikke den Miles som spilte i Chateau Neuf i 1971 og på Moldejazz i 1984 og 1985. Det er Don Cheadles Miles – en fiksjon.

Filmen er grunnleggende sett lagt til noen dager i 1979, en periode der Miles hadde isolert seg selv fra verden og fra sin musikk. Det har i ettertid dannet seg mange myter om disse årene, blant annet om ukjente studio-opptak som ville revolusjonere oppfatningen av Miles Davis og hans musikk. Dette er myter Cheadle utnytter til fulle i sin regi-debut.

I 1975 slapp Davis to dobbeltalbum tatt opp live i Japan – «Agartha» og «Pangaea». I første omgang ble disse kun utgitt i Japan, men dette var det siste etterlatte «manuskriptet» fra hans hånd før han forsvant ut av syne. Det skulle gå helt til 1980 før han gjennomførte sitt comeback i platestudio – som kom på plata «The Man with the Horn». Nok en gang begynte han med å bryte med sin tidligere musikk.

De to platene fra 1975 var på mange måter sluttføringen av den formen for fusion-musikk han hadde introdusert med «Tribute to Jack Johnson» – hyllesten til hans afroamerikanske boksehelt og som var den første afroamerikanske verdensmester i tungvektsboksing. Fram til «Agartha» ble musikken stadig mørkere og tyngre. Etter «Agartha» forsvant Miles.

Det er derfor passende at filmen etter en innledning spiller musikken fra «Agartha» i bakgrunnen. Filmen viser over musikken Miles’ leilighet på Upper West Side på Manhattan. Rotet i leiligheten og hans ensomhet formidles umiddelbart. Her er en mann langt nede i depresjon med en omfattende kokainbruk som selvmedisinering. Her er en trompetist som totalt har tapt sine «chops» – både sin fysiske og mentale embouchure.

I løpet av filmen får vi også se i bakgrunnen noen av de grå minuttene som finnes igjen fra en TV-avis da Jack Johnsons slo ut «the Great White Hope» James Jeffries i Reno, Nevada 4. juli 1910. Og vi hører – mener jeg – noen toner fra «Tribute to Jack Johnson».

Men filmen starter før dette med at det skal gjøres et fiktivt video-intervju av Don Cheadles Miles Davis. På intervjuerens skisse av intervjuet – vi må bare anta at det er den Dave Braden vi blir presentert for seinere – og på spørsmål hvordan Miles ville presentere sin egen biografi, svarer Miles med det som fra Cheadles side er tydelig er tiltenkt som filmens credo: «- If you’re going to tell a story, come with some attitude, man».

Dette innledende fiktive intervjuet gjøres tydeligvis i det Miles skal gjøre sitt comeback – altså i 1980 – og dermed etter filmens egentlige handling. Dermed fungerer dette som et innledende tilbakeblikk på det som skal komme. Fiksjonen forsterkes ved at filmen også avslutter i det samme tidsløpet i 1980.

Cheadles regigrep er innenfor dette å ha to tidslinjer – en sekundær tidslinje hvor Miles gjenopplever forholdet til Frances Taylor i flashbacks som han gjennomlever i den primære tidslinja. Hovedplottet er bygget rundt tapen fra en Columbia-session – vi ser kassetten flere ganger, merket 3. mars 1978. Miles sitter hjemme og spiller denne om igjen og om igjen.

Columbia vil bruke tapen til å utgi en comeback-plate med Miles, men Cheadles Miles vil ha pengene først. Hovedhistorien utspiller seg ved at tapen til Miles blir stjålet av en fiktiv og svært skurkaktig manager Harper Hamilton og hans kumpaner som åpenbart vil bruke den til utpressing. Så følger vi Miles’ forsøk på å få tilbake tapen.

Med seg har han en oppdiktet journalist Dave Braden (spilt av Ewan McGregor) – som påstår han er utsendt av Rolling Stone – og som har presset seg inn i Miles’ leilighet. Han påstår at han er der for å gjøre et comeback-intervju med Miles – på ønske fra Columbia.

Med dette som bakgrunn har Cheadle lagt på en lang rekke av sin Miles’ depressive flashbacks tilbake til sine store og mindre store øyeblikk. Vi får blant annet gjenskapt historien om da Miles ble slått ned og arrestert av en hvit politimann utenfor Birdland i 1959. Riktignok plasserer Cheadle Frances i klubben denne kvelden, men vi øyner så vidt den rasistiske tilværelsen – og sinnet – Miles måtte leve med på den tiden.

Men først og fremst dreier altså flashbackene hans seg om forholdet til danseren Frances Taylor (Emayatzy Corinealdi), seinere Davis, som han giftet seg med i 1958. Hun framstilles her som den ultimate damen i hans liv – som den tapte personen som ga livet hans mening. Han gjenopplever i denne sidehistorien episoder i deres samliv fra de møttes første gangen, til hun rømte fra ham mens han var langt inne i en psykotisk tilstand.

«Miles Ahead» er overhodet ikke en biopic – den er ingen biografisk film. Den er en fiksjon bygget rundt en røverhistorie om en stjålet tape om en Miles som har noen åpenbare likhetspunkter med vår egen Miles.

For oss som kjenner vår Miles er filmen allikevel et morsomt møte – og konfrontasjon – mellom ham og Don Cheadles Miles. Det er spennende å sammenligne Cheadles versjon av den virkelige Miles Davis med vår egen fiksjon om ham.