Jeg vil dø i en jazzorgie

Det søvnige boligstrøket jeg bor i under Moldejazz ligger ti minutters gange fra sentrum. Her er det helt stille, bortsett fra de 138 måkene som holder til på naboens tak. Helikopterne som braser rett over hodet på meg på vei til og fra sykehuset, en person som bruker vinkelsliper til et eller annet ukjent formål dagen lang, og mannen som i går holdt det gående i to timer med motorgressklipperen sin, og som nå nettopp har fyrt opp kantklipperen for en lignende innsats.

Jeg går ut fra at sistnevnte mann har ferie, og noe skal man jo gjøre i ferien, så hvorfor ikke klippe den 200 kvadratmeter store hagen et par-tre ganger daglig? Men altså, bortsett fra dette, er det helt stille.

Det hadde vært bedre om han heller satte seg på verandaen med en kald øl, Miles Davis i høyttalerne og beina på bordet. Det ville jeg gjort. Livet er for kort til å klippe gress. Hadde jeg vært villaeier ville jeg kjøpt meg to geiter, døpt dem Ella og Louis og latt dem ta hele jobben med grønsken. Av melken ville jeg lagd fetaost, Jazzfeta, som jeg ville solgt i bøtter og spann under konsertene på Romsdalsmuseet. Jeg ville blitt så rik at jeg hadde blitt gift på nytt.

41 år på Moldejazz

Jeg tenkte jeg skulle skryte av at jeg har 40-årsjubileum i år, men det har jeg altså ikke. Det er 41 år siden min første Moldejazz, det var i 1975 og jeg fikk en heidundrende start, der følgende band spilte på klubben Lucullus torsdag, fredag og lørdag: Arild Andersen Kvartett, Terje Rypdals Odyssey, og Jan Garbarek/Bobo Stenson. Dette var i en tid da man var atten år og hadde hår, som naturligvis fikk grundig bakoversveis. I kinoen hørte vi Furry Lewis, en mann med så tykke brilleglass at de kunne brukes som stjernekikkert, og for øvrig spilte blues med albuene. På dagtid jaget vi nynazister, før vi dro på konsert med Oregon, Al Cohn eller McCoy Tyner.

Den beste filmen jeg ikke har sett

Det var nok her i Molde grunnlaget ble lagt for at jeg ønsker å dø i en jazzorgie. La meg forklare: En gang fikk jeg høre om en italiensk film, som handler om pensjonerte operasangere som bor sammen på et gamlehjem. Alle går rundt i kostymene fra sine favorittroller, og det hele er meget vakkert.

Denne filmen anbefaler jeg alle å se, selv om jeg selv ikke har fått den med meg. Jeg anbefaler den likevel til alle. Dere må se den.

Alle her på jorden vet jo at fra fødselen av går det bare rett nedover med oss, så derfor mener jeg at vi bør forlate verden med en viss stil. Jeg er derfor ute etter sponsorer til et jazzgamlehjem, der jazzfolk kan tutes ørene fulle av jazz døgnet rundt, unntatt under den daglige legerunden. Inntakskravet på dette gamlehjemmet må være en kritisk granskning av platesamlingen din.

En dag på dette hjemmet vil legen komme og erklære at jeg nå bare har én dag igjen, begrunnet av høyt kolesterol, kreft i pannen, sott i bein og armer, parkinson, himmelhøyt blodtrykk, røykebein og diabetes 3. Når jeg har bare én dag igjen, er regelen at jeg skal få orkestret inn på mitt enerom. Der skal jeg sovne inn til saksofoner og trompeter. Det siste jeg skal høre, skal være trommevispene som varsomt lindrer mitt bankende, svulstrammede hode.

Det skal bli digg. Men i dag skal jeg høre Chick Corea, Pat Metheny, Ron Carter og Ola Kvernberg. Du gode tinnitus. Livet er verdt å leve.