Nate Wooley kom, så … og vant

Hva er sjansen for at du blir en amerikansk jazztrompeter i stjerneklasse når du er vokst opp i skogene i Oregon og velger å bosette deg på Nova Scotia? Ikke stor, sier du? Vel, Nate Wooley har greid det. Riktignok hadde han en jazz-far, og dessuten flyttet han til New York i 2001. Men allikevel!

I fjor slapp han plata «(Dance to) The Early Music» på det portugisiske plateselskapet for ny moderne jazz, Clean Feed, etter en serie andre høydepunkt i sin karriere. I dag er han veletablert som trompeter og bandleder innenfor amerikansk frilynt post-bop.

Hans bruk av såkalte «extended»  teknikk er særegen, samtidig som han kombinerer det med en spillestil med klare tråder tilbake i den amerikanske trompetlitteraturen. Og vi får det rikelig demonstrert i dag.

Til Storyville på Plassen, kom Nate Wooley Quintet på slutten av en lengre europeisk turne. Tirsdag morgen reiste bandet tilbake til New York. Men før de dro leverte de en konsert i dette lokalet som definitivt vil være et av høydepunktene under årets festival.

På den nevnte plata spiller kvintetten, med bandleder Nate Wooley, Josh Sinton på bassklarinett, Matt Moran på vibrafon, Eivind Opsvik på bass og Harris Eisenstadt på trommer, komposisjoner av Wynton Marsalis – denne New Orleans-trompeteren som har gjort det til sin livsoppgave å redde den afro-amerikanske jazzen fra frijazzens uhyrligheter gjennom kulturinstitusjonen Lincoln Centre.

Det er derfor et paradoks at Nate Wooley – som eksponent for det unge jazzmiljøet som vokste ut av loft-scena i New York. Scena rundt bl.a. Knitting Factory og Sam Rivers RivBea Studios. Navn som William Parker, John Zorn, Matthew Shipp, etc. ligger et langt unna estetikken til Wynton Marsalis.

Men fytti heljeroa som det funker.

De starter med «Skain’s Domain», før de drar over i «All Wee Folks». Matt Moran viser at han er en eminent vibrafonist i en helt annen tradisjon enn Gary Burton. Røft, løst og ledig. Vakkert. Han kjører delay’et på vibrafonene helt på topp og lar instrumentet synge.

De fortsetter med en av Wolleys egne låter, ei låt som var inspirert av lesingen av Jacques Derridas bok Politics of Friendship. Hans venninne – etter at hun hadde hørt den – ga låta den mer prosaiske tittelen «Plow».

Det fortsatte med «Shanda Lea» og «Eunice», en honnør til to kvinner som var viktige i hans liv – blant annet barnevakta Eunice. Vi får en kontrapunktisk og pointillistisk duo mellom bassklarinetten til Sinton og trompeten til Wooley.

De fortsetter med Wynton Marsalis’ «Delfayo’s Dilemma» – skrevet for Wyntons trombonespillende lillebror. Strålende! De avslutter konserten med «Hesitation» – først i Marsalis’ versjon og så i Wooleys eget arrangement.

Med ekstranummeret «The Heaviness» trakk vi oss mette ut av lokalet.

God tur hjem. Ses snart!