Med hodet fullt av musikk vandret vi over til Bjørnsonhuset for dagens andre konsert. For i dag velger vi Pat Metheny og Ron Carter. Sorry, Anna Högberg.

Foto: Andreas Jørgensen

Ron Carter.

Duo-samarbeidet Pat Metheny hadde med Charlie Haden – «Beyond the Missouri Sky» var himmelstormende. Dette var noe helt annet. Og dessverre ikke like bra. Eller var forventningene for høye?

Innledningvis viser konferansier Tor Hammerø til slektsgransking som viser at Pat Metheny er norsk! Et utvandrer-ektepar fra Brunlanes ved Larvik er ett av opphavene til Metheny. Fytti Helgeroa! Men jeg tror nok ikke gitarfingrene til Pat Metheny har sin opprinnelse verken der eller i Stavern.

Men som antydet – det var noe skuffet jeg gikk ut av Bjørnsonsalen halvannen time seinere. Det var hyggelig, det var flott og det var vakkert. Med presisjon og virtuositet. Så hvorfor er jeg ikke tilfreds?

Det jeg savnet var en klarere interaksjon og samtale mellom de to. Magien jeg hadde forberedt meg på uteble.

For vi snakker jo om musikkutøvelse på aller høyeste nivå. Men at Carter og Metheny er ekstremt gode instrumentalister, det veit vi. Det er et gitt faktum idet vi setter oss ned i salen i påvente av musikken som skal komme. Vi hører bl.a. «Questions and Answers», «Manha de Carnaval», «Freddie Freeloader» – og en bassolo-variasjon over «You are my Sunshine». Det var corny! Men allikevel viser Ron Carter her, med noen innsmett fra Johann Sebastian Bachs lutt-suiter, at i bånn må det alltid være et tema og en progresjon som er så sterke at de kan bære variasjonene.

Foto: Andreas Jørgensen

Pat Metheny og og Carter i Bjørnsonhuset.

Det er allikevel deilig å høre på Ron Carter. Lyden i bassen hans har jeg alltid vært glad i. Men det slår meg hva som er forskjellen til «Missouri Sky»-prosjektet. Jeg har ofte opplevd at Pat Metheny trenger litt motstand – at han får en medmusikant å bryne seg på – snarere enn en som bare følger med i strømmen og spiller videre på Methenys ideer. Får han den rette motstanden – slik han fikk av Charlie Haden – leverer han.

Men uten denne motstanden blir hans gitarspill for preget av ekvilibrisme – av «flinkis»-spill. Vi vet at sjela i dette samspillet er der, men den kom ikke fram denne kvelden i Bjørnsonsalen.

Som ekstranummer ble vi servert «I fall in love too easily» – og jeg hører fortsatt Chet Baker synge i bakhodet.

Besøkt 13 ganger
Previous post

Jazzquizz onsdag: 12 vrange

Next post

Grattis, Tine Skolmen!

Johan Hauknes

Johan Hauknes