Akustisk treghet

Storyville er den heteste scenen på Moldejazz, bokstavelig talt; varmeovnene står på, og Fireflates utsendte får vite av personalet at ja, vaktmester HAR fått beskjed om dette, men at han nekter å tro det.

Og det ER utrolig varmt, men også en slags andektig stemning idet man trer inn på Gard Nilssen Acoustic Unity. Runde bord er satt inn, og klubbstemningen er til å ta og føle på. Kanskje dette er et svært seriøst jazzpublikum, men det aner oss at dette er stillheten som bare kan utsondres av et Molde-publikum som tenker på alt godværet de går glipp av.

Og som har det utrolig varmt, så klart. Men men! Når billetten først er kjøpt, skal man tross alt ha uttelling. Kan Gard Nilssen Acoustic Unity levere?

Svaret er: Delvis.

André Roligheten går hardt ut for å ikke leve opp til navnet sammen med resten av bandet. Gard Nilssen deiser løs med stålkontroll på beatet – som man kunne og burde forvente. Trioens form er sang-basert med vekt på improviserte partier. Ingenting feil med det. Men alt talent og erfaring til tross – dette er jo stødige musikere med lang fartstid – greier de aldri å nå det punktet. Det punktet.

Vi med noen improv-tunge jazzkonserter på baken kjenner til det punktet, selv om vi aldri helt kan sette fingeren på det etterpå. Det er der det tipper over, der alt klaffer, der all energien som ligger bak åpenbarer for seg publikum, og der musikerne greier å formidle den til publikum. Noen ganger skjer det umiddelbart, som regel trengs det litt tid, og du kan aldri vite når det skjer, du kan bare vite det en stund etter at det har skjedd.

Som uskolert, deltids jazz-skribent er det ikke lett å forklare hvorfor. Beklager det, og vi skulle gjerne gitt mer konkret feedback. Men når dette punktet ikke skjer, så vet man det bare. Og dit kom vi aldri, og det er jo litt synd.

André Rolighetens innsats må likevel trekkes frem. Med trommeslager som sjef i et sang-basert jazzband er man avhengig av en god “frontfigur” for å dekke det melodiøse, og han fyller rollen med kompetanse og selvtillit som gjør at han fremstår som en musiker på vei opp. Nilssens innsats går også til 11 stedvis, såklart, men likevel – helheten når ikke opp.

Gard Nilssen som rocketrommis kan være et himmelsk leven – tenk Puma, Bushman’s Revenge – og han har jo ikke akkurat diskvalifisert seg som jazzer heller i diverse prosjekter. Men dette var ikke helt verdt pausen fra godværet – beklager.

Og så var det jo så jævla varmt.