En funky neosoul-operette

Det er ikke så ofte man får servert teaterforestillinger på jazzfestivaler, og kanskje er det særlig uvant at det serveres av en amerikansk jazzartist som Esperanza Spalding.

Det buldret i synth-dråper og ambiente bølger før bandet entret scenen, med gulkledde korister, en trommis bak et pleksiglassfort, en elgitarist med masse boltreplass og sist, men ikke minst Esperanza Spalding i en diger og surrealistisk aftenkjole.

Mens bandet spiller et jazzrocka tema forsvinner Esperanza inn i en kokong-aktig innretning, for så å fødes som alter-egoet Emily. Hun er ikledd hvitt fra topp til tå (til og med brillene er hvit), forutenom en gullfarget (bursdags?)krone.

Esperanza/Emily trakterer el-bassen på flere tidspunkt, og får gjennom hele konserten demonstrert sin utrolige stemmeprakt, for ikke å snakke om heftige diksjonsevne og teft for kjappe harmoniske linjer. Hun bruker også scenen aktivt til å danse og bevege seg rundt på.

Esperanza/Emily benytter seg flittig av koloraturiske sprang, som understerker inntrykket av at hun skal forestille en liten jente, men som det poengteres av en nærsittende publikummer «det e jo bassn ho e kjent for».

Koristene er dyktige og tilbakeholdne, og minimalistisk arrangert, men trekkes også frem på scenen for et eget koristnummer.

Det hele gir inntrykk av å være en slags dannelsesreise fortalt fra et litt naivistisk perspektiv. Slik programmet beskriver det «…bruker hun dette alter egoet til å gjenoppdage lekenheten og kreativiteten hun hadde som barn.» , noe som synes å stemme godt med undertegnedes opplevelse.